Konstantinopel - Del 3

En morgen fikk vi ånden over oss, ønsket å fjerne slagg og gruff fra kroppen, og dro til Cagaloglu Hamam, et tre hundre år gammelt tyrkisk bad. Gode omtaler hadde stedet fått, sto på en eller annen liste over steder man må besøke før man dør, og inngangspartiet var prydet av bilder av gamle og nye kjendiser som hadde vært der, blant annet så vi en vovet billedserie med Kate Moss. Et ganske nytt bad var det altså, alt som er yngre enn 500 år beskrives som nytt i Konstantinopel.

Cagaloglu Hamam, et av de nyere tyrkiske badene, fra så sent som 1741.
I Konstantinopel karakteriseres alt som er yngre enn 500 år som nytt.

Konstantinopel - Del 2

Det hadde virket som en god idé å bo rett ved siden av Den Blå Moské. Bo i Sultanahmet, midt i den gamle delen av Konstantinopel, tett på attraksjonene man hadde tatt seg mål av å besøke. Kjenne historiens sus. Ved soloppgang var jeg ikke like sikker på ideens fortreffelighet. Selvsagt visste jeg at det ville komme bønnerop fra moskeen med jevne mellomrom, men at de skulle være så kraftige klokken fem om morgenen, og at høytaleren tilsynelatende skulle befinne seg under balkongen min, var likevel litt uventet.

Den Blå Moské sett fra et vindu i Hagia Sophia. Været var upåklagelig.

Konstantinopel - Del 1

Når jeg skal tenke pent om meg selv hender det jeg ser på meg selv som en reisevant gentleman, som finner ut av ting, og aldri havner i trøbbel. Likevel lot jeg meg i Konstantinopel lure etter bare femti meter, av en tilsynelatende hyggelig fyr som viste seg å være teppeselger. Det gikk urovekkende naturlig for seg.

Antonax bare sekunder før han ble antastet av en tyrkisk teppeselger.
Man kan se av hans avslappede ansiktstrekk at han aner fred og ingen fare.

Portugal del I - Reisen til Covilhã

Senere på kvelden var det festmiddag. Festmiddager kan være lumske. Grunnen til at jeg var i den portugisiske fjellheimen i utgangspunktet var at jeg hadde blitt lurt, nettopp under en slik middag, der det var mye vin involvert og ganske sent på kvelden. Det ble slett ikke presisert at det tok et halvt døgn for å komme seg dit.

Mange viderverdigheter skulle jeg igjennom før jeg kunne nyte den portugisiske småpikens fado.



Svipptur til Sydney III - Kulturelle drypp fra Operaen og Kings Cross

Vi kommer selvsagt ikke utenom operaen i Sydney, verdens mest kjente bygning nest etter pyramidene. Alle, absolutt alle mennesker har sett bilde av den. Er man i Sydney er det umulig ikke å se på den, eller la være å fotografere. Det blir litt sånn ”Jøss, der er operaen i Sydney”, selv om du så den fem minutter tidligere, og fem minutter før det igjen. Siden operaen er så asymmetrisk som det går an, ser man den hele tiden fra en ny vinkel, som gjør at man hele tiden tar nye bilder av rukkelet, og kommer hjem med et trettitalls bilder av den samme bygningen. Litt tøysete, men sånn er det.

Svipptur til Sydney II - Fra Bondi Beach til champagneparty

”Nå har jeg virkelig ikke for vane å snike meg inn på fester, men her var det flere momenter: For det første så det veldig morsomt ut. For det andre var det min egen bransje. Sydney Morning Herald har alltid vært min foretrukne avis når jeg er i Australia, og sist, men ikke minst, og kanskje aller viktigst: Det var gratis champagne.”



En gentleman må alltid være beredt til å ta et lite steg ut i rampelyset,
selv om det beror på sviktende forutsetninger og misforståelser.



Svipptur til Sydney I - Bondefangeri, hvalfangst og flyvefisk

”Whales don’t vote, but we do!” var parolen. Jeg stoppet opp og så på demonstrasjonstoget som passerte meg, smilte, ikke direkte demonstrativt, men kanskje litt skjevt. Møtte blikket til en ung dame på andre siden av veien, hun smilte også, så sto vi der noen sekunder og så på hverandre. Jeg tenkte at dette var en tullete demonstrasjon, og tolket smilet til den unge damen dithen at hun mente det samme. Det var feil."

Hattemakeren i Wien

En plakat på Den Spanske Rideskolen forkynte at rytternes hatter ble laget av hattebutikken Szaszi, en av de mest anerkjente hattemakere i Østerrike, tydeligvis var dette stas. Tilfeldighetene ville at jeg hadde lest om denne hattebutikken, som er stedet der overklassen og ambassadørene gjør sine hatteinnkjøp. Nå ville det seg slik at jeg faktisk var på utkikk etter en ny hatt.



Portnerboligen til hattemakeren



En aften i Wien - Del II

Tvers overfor Michaelsplatz og Den Spanske Rideskolen ligger en vakker liten kirke, St. Michael. Også her hadde jeg vært tidligere på dagen, på en ”Wien underground-tur”, turistvennlig og harmløst fjas som kan virke interessant når man er sliten i beina etter å ha gått opp alle trappene opp til spiret av Stephansdomen. Noen ganger har man rett og slett ikke lyst og energi til å begi seg på de store museumsvandringene. I krypten under Michaelskirken ligger et stort gravkammer.


Wien kan virker som et eneste stort utendørsmuseum. Overalt finnes
staselige bygninger, monumenter og forseggjorte statuer.
Her ser vi Mannen med ljåen som ung. 



En aften i Wien - Del I

En venn sier at forventningene ofte ikke står i stil til fullbyrdelsen. Kloke ord. I høst dro jeg på konsert på Musikverein i Wien, som vi jo kjenner fra nyttårskonserten på tv. Jeg vil kanskje ikke kalle det en gedigen skuffelse, men å kalle det en kulturopplevelse jeg vil huske resten av livet, vil nok være å overdrive. Det kan allerede her avsløres at salen ser betydelig større ut på tv enn i virkeligheten.

Musikverein - slik man forestiller seg at det er.

En ganske fin kveld i Barcelona

”Vi stikker!” Ernæringskonferansen er ferdig, klokken er fem. Jeg er trøtt etter en dag med en lang rekke søvndyssende foredrag i et elendig ventilert auditorium med dårlig tilgang på kaffe. Arrangøren har nå lagt opp til sightseeing med buss. Den islandske delegaten og jeg ser på hverandre. Det er en lørdag sent i oktober, vi har en lang vinter foran oss, vi konkluderer med at det er langt mer fristende å nyte ettermiddagssol i behagelig temperatur rundt i gamlebyens krokete smågater.

Barcelona - Der tapas ble oppfunnet

Ganefart i Barololand

Kelneren på restauranten i den vesle landsbyen Monforte d’Alba sukker oppgitt og stopper opp i sin presentasjon av aftenens middagsmeny. Klokkeren i kirken tvers over gaten har gått fullstendig amok. Oppildnet av hvor mye lyd han faktisk klarer å få ut av det gamle klokkespillet stopper han ikke, og begir seg ut i en høyst personlig tolkning av en eller annen melodi av en sannsynligvis for lengst henfaren lokal komponist. Selv om kelneren står rett ved bordet, er det uråd å høre hva fyren sier, så vi må bare vente.



Det er kanskje upassende å kalle klokkespill for infernalsk spetakkel,
 men fenomenet forsterkes idet lyden kastes fram og tilbake
 i de trange gatene, det gjør fysisk vondt i ørene.