Konstantinopel - Del 3

En morgen fikk vi ånden over oss, ønsket å fjerne slagg og gruff fra kroppen, og dro til Cagaloglu Hamam, et tre hundre år gammelt tyrkisk bad. Gode omtaler hadde stedet fått, sto på en eller annen liste over steder man må besøke før man dør, og inngangspartiet var prydet av bilder av gamle og nye kjendiser som hadde vært der, blant annet så vi en vovet billedserie med Kate Moss. Et ganske nytt bad var det altså, alt som er yngre enn 500 år beskrives som nytt i Konstantinopel.

Cagaloglu Hamam, et av de nyere tyrkiske badene, fra så sent som 1741.
I Konstantinopel karakteriseres alt som er yngre enn 500 år som nytt.

Tyrkisk bad

Vi entret fasilitetene, vi var de eneste kundene så tidlig på dagen. Ble sittende litt rådville noen minutter, før det kom en eldre kar og hjalp oss. Vi kunne velge mellom tyrkisk massasje for både begynnere og viderekommende, med Complete Deluxe Oriental Service eller Imperial Sultan Mahmut Service i det øvre sjiktet. Jeg er ganske kilen av meg, så jeg gikk for et helt enkelt bad.

Fikk tildelt en bås til å skifte, et stygt håndkle til å ha rundt livet og et par tresandaler som var fantastisk vonde å ha på seg, og aldeles håpløse å gå i. Ble geleidet inn i selve hamamen, som viste seg å være en ganske stor badstue, med marmorsøyler og greier. Kjønnsdelt hamam, selvsagt, en for herrer og en for damer. Midt i rommet var en enorm benk, langs veggene var det en rekke vasker med vann i ulike temperaturer, som man skulle helle over kroppen. Det var ikke så voldsomt varmt der, men mulig det bare virket slik, for svetten silte etter få minutter.

Kate Moss besøkte det tyrkiske badet for noen år siden. Hun gjorde seg bemerket.

Det som gjorde besøket underholdende var da det plutselig kom inn fem-seks stykker, en av dem hadde tv-kamera på skulderen. Vi ble nysgjerrige, det viste seg at dette var en tysk tv-stasjon som lagde reiseprogram. Programlederen ble behørig eltet sønder og sammen av en tyrkisk kraftkar. Tolken kom bort og lurte på om det var greit at vi ble filmet. Det var som sagt tidlig på dagen og bare oss der, og produsenten ønsket å ha noen mennesker i bakgrunnen. Så på et eller annet tidspunkt dukker jeg opp som halvnaken statist iført stygt, orange håndkle på tysk tv.

Rundlurt av en skopusser

Vel ferdig følte vi oss renset og avslappet, med nedsenkede skuldre gikk vi ut igjen på gaten, klar for en ny dag. Rett foran oss gikk en krokrygget kar med skopusserutstyr. Plutselig mistet han en børste, men tuslet videre, tydeligvis hadde han ikke merket det. Jeg plukket den opp og ropte på ham, og han ble overstrømmende glad, smilte og bukket og velsignet oss, eller noe. Satte seg ned og vinket oss til seg, pekte på skopusserkassen sin. Vi husket episoden med teppehandleren, og gjorde det klart at vi slett ikke var på utkikk etter noen skopuss. Men fyren gav seg ikke, dette skulle ikke koste noe, og satte i gang med å pusse skoene etter alle kunstens regler, mens han på haltende engelsk spurte hvor vi kom fra, og hvilke planer vi hadde for dagen.

Av det sleske gliset på skopusseren skjønner vi at han har fått to
naive nordboere på kroken. Men han kunne pusse sko, det skal han ha.

Vel ferdig med pussen dro han oss med inn en sidegate, han skulle vise oss noe. Det var opp en gate og inn et smug, og ned en sidegate, og akkurat idet vi begynte å ane uråd, sto vi foran en teppebutikk. Vi var altså dér igjen… Vi smilte og takket for turen, og snudde for å gå. Da var fyren ikke lenger fullt så gammel og krokrygget, det gemyttlige smilet var borte, og var erstattet med en noe mer usympatisk variant av arten.

Fyren skulle ha penger. Lurt igjen! Magefølelsen tilsa at det ikke var noe stort poeng, og kanskje heller ikke så lurt å lage bråk, det var helt tydelig at vi var i hans bakgård, og fyren hadde noe aggressivt over seg. Vi trakk på skuldrene, gav luringen noen tyrkiske lire og ristet raskt av oss irritasjonen. Teppehandlere hadde vi blitt advart mot, men skopussere var det ingen som hadde sagt noe om. Jaja, skoene var blankere og finere enn de noen gang hadde vært, og vi flirte litt av oss selv etterpå.

Båttur på Bosporos

En passende avkopling etter mye vandring i gatene. Bosporosstredet forbinder Svartehavet og Middelhavet. Vår båt var en ombygd tråler, kanskje ikke den mest charmerende båt jeg har vært på, men den fløt og gikk framover, og jeg har ikke større forventninger til en båt enn nettopp dét. Gikk opp langs den europeiske siden og ned igjen langs den asiatiske.

Arntonax hygger seg på en ombygd reketråler på Bosporosstredet med et glass hvitvin,
sjøduft og merkelige medpassasjerer fra fjerne strøk. Betydelig underholdningsverdi.

Morsomt å passere Atatürkbroen fra undersiden. Da jeg var 18 år var jeg på interrail og kom til Konstantinopel. Prøvde den gang å krysse broen til fots. Kom bare halvveis, da jeg ble stoppet av en grinete soldat med maskinpistol, som tvang meg til å snu. Flotte bygninger å se på på båtturen, også var det deilig med litt frisk sjøduft. Solbrent ble jeg også.

Ikke uventet var transporten tilbake til Sultanahmet en prøvelse. Tok nesten lenger tid enn selve båtturen. Denne gang var vi forberedt på trafikkaos og benyttet anledningen til en liten ettermiddagslur, men jeg registrerte at en amerikaner fra hotellet hisset seg mer og mer opp. Det som gjorde at det kokte over for stakkaren var da sjåføren plutselig stoppet opp midt i en tett trafikkert gate, hoppet ut av bilen og inn i en butikk som solgte babyklær, skulle hente noe.

Vel tilbake på hotellet brukte amerikaneren oppsiktsvekkende mye energi på å klage til hotellsjefen, men fikk dessverre ikke den ønskede respons og sympati. Både resepsjonisten og hotellsjefen syntes historien var festlig og begynte å le, særlig da amerikaneren dro fram en ipad, han hadde tatt bilde av sjåføren som forsvinner inn i butikken, som bevis.

Bosporosstredet er visstnok det mest trafikkerte i verden.
Slike lastebåter gikk forbi i ett sett.

Etterpå var det middag på en restaurant der de ved hjelp av dypdykk i gamle arkiver hadde gjenskapt det sultanske kjøkken. Ideen var fremragende, gjennomføringen var kanskje ikke like fremragende, selv om stedet var hyggelig og maten velsmakende. Planen nå var å ta siste kveld i en annen bydel, Galata.

Matauk på Galatabroen. Under broen er det et yrende folkeliv
og masse tøyserestauranter av semmer kvalitet.

Samlingssted for moralsk Uhumskhed

”I Galatas snævre Gader hersker der et intensivt, internationalt Røre; som i alle Middelhavets Søstæder findes her en Mængde Café-chantants og Dansesaloner af den laveste Art, beregnede paa den brogede, lidet kræsne Sværm af Søfolk, der gæster Byen; det Liv, der her udfolder sig om Aftenen, hører til det grelleste og raaeste, som noget Samlingssted for moralsk Uhumskhed og løssluppen Lidenskabelighed kan opvise; jødiske Vekselere, græske Knejpeværter og Fruentimmer af alle Nationaliteter have i alle dise Gader spundet deres tætte Edderkoppenet til Udsugning og Demoralisering af en i Forveien ikke særlig opbyggelig Menneskeklasse.”

Salmonsens Konversationsleksikon fra 1900 var krystallklar. Etter en slik tirade gleder man seg jo litt, og det var fredagskveld. Sånn sett klarte nok ikke Galata å leve opp til de skyhøye forventningene Konversationsleksikonet hadde lagt opp til, men det var et artig strøk av byen. Liv og røre! Bra by, Konstantinopel!