Konstantinopel - Del 1

Når jeg skal tenke pent om meg selv hender det jeg ser på meg selv som en reisevant gentleman, som finner ut av ting, og aldri havner i trøbbel. Likevel lot jeg meg i Konstantinopel lure etter bare femti meter, av en tilsynelatende hyggelig fyr som viste seg å være teppeselger. Det gikk urovekkende naturlig for seg.

Antonax bare sekunder før han ble antastet av en tyrkisk teppeselger.
Man kan se av hans avslappede ansiktstrekk at han aner fred og ingen fare.

Sto og beundret Den Blå Moské. Majestetisk bygning, voldsomme dimensjoner, kuppelen og minaretene gjorde inntrykk. En fyr som lignet på Al Pacino kom bort og innledet en samtale. Jeg regnet med at det var en som ville tilby guidetur, var kanskje litt bryskt avvisende til nettopp dette, og senket derfor skuldrene litt da han leende fortalte at han var da virkelig ikke guide. Han snøftet litt idet han sa det, underforstått at innpåslitne guider (skjendige hunder) kanskje var noe av det laveste man kunne finne på Konstantinopel nokså innviklede rangstige. Likte fyren umiddelbart litt bedre, og ordvekslingen ble til en samtale. Jeg fortalte at jeg hadde vært der for 25 år siden, at mye var forandret siden den gang, og han fortalte om noen slektninger han hadde i Norge. Etter å ha stått slik et par minutter virket det helt naturlig at han spurte om jeg ville bli med og se på butikken hans, han var mektig stolt av den, og den lå jo bare på den andre siden av gaten. Artig det, tenkte jeg, og tuslet med.

Flyvende tepper

Skjønte umiddelbart tegningen da jeg ble vist inn i et lokale og vennlig dyttet ned i en sofa, med upåklagelig utsikt mot meterhøye stabler av håndknyttede tepper som, ble jeg gjort oppmerksom på, var av fantastisk kvalitet. Tok gjerne trekvart år å lage et slikt teppe, fikk jeg høre. Ikke av Al Pacino, han var for lengst forsvunnet, men av en omfangsrik teppeselger som serverte meg tyrkisk te, og som dro frem det ene teppet etter det andre. Med en teknikk jeg ble oppriktig imponert over, lot han teppene snurre rundt i luften som, ja, flyvende tepper, før de la seg perfekt foran føttene mine.

Slik ser altså inngangspartiet til Dantes Inferno ut.

Det skal sies at jeg ikke hadde tenkt å kjøpe teppe. Ikke på noen som helst måte. Roste kvaliteten, men lot det skinne igjennom på en forsøksvis høflig måte at det ikke var derfor jeg var i Konstantinopel. Jojo, men hvilket av teppene likte jeg best? Jeg pekte på en variant med lyst, blått mønster, som jeg syntes var riktig pent. Ja, han var enig i at dette var et teppe av eksepsjonell kvalitet, og nikket anerkjennende. Om jeg var sikker på at jeg ikke skulle ha et teppe? Jeg holdt meg til planen. Hadde ikke tenkt å kjøpe noe teppe, og hadde uansett ikke plass i bagasjen. Selgeren så en åpning, lyste opp, gikk på bakrommet og kom tilbake med to identiske tepper som det jeg hadde pekt ut som favoritten, bare at de var i betydelig mindre størrelse.

Munterheten jeg hadde opplevd innledningsvis begynte å avta. Gjentok at jeg ikke kom til å kjøpe teppe, ikke om det så kom i kredittkortstørrelse, reiste meg smilende opp og beveget meg mot utgangen. Der sto en annen fyr. Om jeg ikke skulle ha et silkesjal i stedet? Han viklet ut et par flotte eksemplarer, danderte det rundt skuldrene sine, for riktig å demonstrere hvordan et silketørkle brukes. Kom meg ut til slutt i gemyttlige former, og stemningen var ikke verre enn at vi hilste muntert på hverandre da jeg passerte boutiquen dagen etter.

Det finnes to basarer i gamlebyen: Den store basaren, og den lille basaren,
også kalt krydderbasaren. For en som er mer interessert i mat enn i klær,
er sistnevnte å foretrekke.

Verken fez eller kjøleskapsmagneter

Det skal sies at dette gjentok seg. Selvsagt var jeg innom Den Store Basaren. Jeg vil aldri dra tilbake dit. Det gikk ikke an å stoppe opp og kikke i et vindu. Da hang selgerne over meg som iltre klegger, og det eneste jeg ønsket å gjøre var å komme meg vekk. Slik gikk det til at jeg i løpet av to hele dager i Konstantinopel fikk totalt avsmak for alt som hadde med shopping å gjøre, og endte opp med ikke å kjøpe en eneste ting, ikke engang en kjøleskapsmagnet. Var for så vidt ikke noe stort savn, men hadde selgerne vært litt mindre aggressive, hadde jeg sannsynligvis fylt kofferten med både tørkler, fez og ubrukelige souvenirer.

Ut av teppebutikken bar det i allefall, og tilbake mot plassen foran Den Blå Moské. Mye av fascinasjonen min for Orienten og Konstantinopel kommer nok fra litteratur og film. Som lett påvirkelig gutt leste jeg om sultaner og haremspiker i ”1001 natt”, for ikke å forglemme Agatha Christies ”Mord på Orientekspressen”. Byen har dukket opp i flere James Bond-filmer, blant annet ”From Russia with love” og den siste, ”Skyfall”, der de kjører motorsykkel på toppen av Basaren. Det var imidlertid på tide med middag, som ble inntatt på restauranten Orient Express nede ved jernbanestasjonen.

Restauranten Orient Express bærer preg av at både gjester og interiør
har fremtiden bak seg...

Det skal vel sies at dette er en restaurant som utelukkende lever på navnet og romantikken rundt den legendariske toglinjen som gikk fra Paris til Konstantinopel, en toglinje som knapt nok hadde vært kjent, hadde det ikke vært for Agatha Christies klassiker. Restauranten er forsoffen og oser av 30-tallets muligens daværende elegante stil, og jeg mistenker at stedet ikke er pusset opp nevneverdig siden 50-tallet. Bilder av skuespillere og et gammelt damplokomotiv, selveste Orientekspressen, pryder veggene. Så å si bare turistbusser med pensjonistgrupper hadde lagt turen sin hit denne kvelden. Maten var helt utmerket på en forglemmelig måte, men stedet hadde en viss charmerende atmosfære.

Vannpipe og street art

På vei tilbake tok jeg en snarvei opp en mørk sidegate, preget av lett forfall og overdreven grafitti, som tydet på et visst kunstnerisk ambisjonsnivå. Grafitti heter street art, hvis det skal være fint. Jeg tror dette var noe slikt, i alle fall var det det man prøvde å få til. Magre katter streifet forbi, dette var tydeligvis deres gate. Magre katter og løsbikkjer finnes overalt i Konstantinopel, men de oppfører seg stort sett eksemplarisk.

Arntonax suger inn både eplerøyk og inntrykk.

En søt eim av eple lå over området. Duften av vannpipe. Virket helt naturlig å stoppe opp ved en fortauskafé, sette seg ned på noen myke puter, og bestille en slik. Konseptet vannpipe er enkelt, og selv for en som ikke røyker og som aldri har gjort det, som ikke klarer å inhalere røyk fra en sigarett og som blir deprimerende dårlig de gangene jeg prøver å røyke sigar, går det aldeles utmerket å røyke vannpipe. Når man suger røyken inn via røret, surkler det muntert i vannet, epleduftende røyk inhaleres og slippes ut på elegant vis, mens røret holdes nonchalant i hånden. Herlig eksotisk, halvveis dekadent og barnslig moro. Jeg har tidligere røkt vannpipe på en balkong på Manglerud i Oslo. Det var en fin kveld dét, men må innrømme at det nok er festligere og virker mer autentisk å røyke det i en lyssky sidegate i Orienten.

(To be continued...)