Konstantinopel - Del 2

Det hadde virket som en god idé å bo rett ved siden av Den Blå Moské. Bo i Sultanahmet, midt i den gamle delen av Konstantinopel, tett på attraksjonene man hadde tatt seg mål av å besøke. Kjenne historiens sus. Ved soloppgang var jeg ikke like sikker på ideens fortreffelighet. Selvsagt visste jeg at det ville komme bønnerop fra moskeen med jevne mellomrom, men at de skulle være så kraftige klokken fem om morgenen, og at høytaleren tilsynelatende skulle befinne seg under balkongen min, var likevel litt uventet.

Den Blå Moské sett fra et vindu i Hagia Sophia. Været var upåklagelig.

Attraksjoner og sånn

I Sultanahmet er det tre store attraksjoner det skal godt gjøres å komme utenom, og de ligger på rekke og rad. Den Blå Moské (som for øvrig er grå på utsiden), Hagia Sophia (kirke fra 500-tallet som ble omgjort til moské noe senere, før den ble museum da Atatürk kom til makten) og ikke minst Topkapi-palasset, der sultanen bodde i gode, gamle dager.

Jeg skal virkelig ikke begynne å ramse opp historiske hendelser, antall minareter og generelle betraktninger rundt flisleggingen i haremet på Topkapi, utover å konstatere at flislegging, det kunne de på 1500-tallet. Det er altfor mye å ta tak i, dette er en by som har vært i begivenhetenes sentrum i flere tusen år, og håpløst å gå løs på i detalj i en så tøysete reiseskildring som denne. De som har interesse av den slags får ta en tur på biblioteket, der finner man en rekke årstall. Men jeg konstaterer at stedene var verdt å besøke, og at runetegnene som vikingene i sin tid risset inn i Hagia Sophia knapt er verdt den omtalen de har fått i alle guidebøker.

Fra Hagia Sophia. Om man legger godviljen til, kan man skimte noen puslete små streker
på marmorflaten rett bak Arntonax. Dette er runetegnene vikingene i sin tid risset inn.
En skulle tro at vikinger kunne sette mer synlige spor, skulle de først gjøre hærverk.

Et godt tips, i den grad man er mottagelig for slikt, er å kjøpe et 72-timers museumskort om man har tenkt å være en smule kulturell. Det koster like mye som to museumsbesøk, du slipper billettkøen og kommer inn på en rekke steder. Aller viktigst: Gå tidlig på dagen! Én time etter åpningstid er det håpløse tilstander, du går i en eneste kontinuerlig kø, irriterer deg mer og mer, og ender opp med å hate omgivelsene generelt og menneskeheten spesielt.

"Hele folket i arbeid!"

Store deler av James Bond-filmen ”From Russia with love” (1963) er spilt inn i Konstantinopel. Blant annet er det en scene der Sean Connery sniker seg inn i den sovjetiske ambassaden, som tilfeldigvis ligger over et underjordisk vannreservoar. Bassenget der scenen ble spilt inn er Basilica Cistern, et vannreservoar fra 500-tallet, ganske svært, der taket holdes oppe av 336 marmorsøyler. Ligger rett ved siden av Hagia Sophia.

Meget forseggjort lyssetting, stemningsfullt og barmhjertig svalt på en varm dag.

Bilkjøring i Konstantinopel

Vi hadde kun vært i Konstantinopel et knapt døgn, og ikke satt oss inn i så mange finesser. Hadde bord på en restaurant på andre kanten av byen. En venninne hadde snakket i sterkt negative ordelag om trikk og buss her. Da venninnen er politiker og programforpliktet til å være positiv til kollektivtransportens mange velsignelser, trodde vi på henne når hun fortalte om det motsatte. Taxi var, viste det seg, verre.

En av de mest spennende tingene med Konstantinopel er møtet mellom øst og vest, mellom nytt og gammelt. Ikke alt er like vellykket. Gatenettet i Konstantinopel ble utviklet rundt tusen år før den første bilen ble oppfunnet, og kombinasjonen antikvarisk og labyrintaktig gatenett og moderne biltrafikk er ikke en utpreget lykkelig symbiose.

Skjult perle rett ved siden av Hagia Sophia: En hotellbakgård som viste seg å være
en oase av  ro og stillhet. Yesil Ev ligger i Kabasakal Caddesi 5

De innfødte ser i tillegg på trafikkregler som generelle forslag og forsiktige innspill, mer enn et regelverk man må forholde seg til. Enveiskjøringer og vikeplikt? Morsom idé! Parkeringsregler og konseptet høyrekjøring? Humre, humre! En kjøretur i Konstantinopel er nervepirrende, og innebærer kjøring på fortau, millimeterpresisjonskjøring mellom vegger og møtende biler, rygging i høy hastighet og ”nær døden”-opplevelser hvert annet minutt. Trafikken står overalt. Man kommer seg videre ved å kjøre en hvilken som helst gate der det går an å kjøre, med den filosofien at det er bedre å være i bevegelse i en hvilken som helst retning, enn å stå stille.

Slik viklet vi oss inn i et slumområde ved foten av Atatürkbroen. Mye trist å se. Berg av søppel i gatene, falleferdige rønner, fillete unger som lekte, åpenbar fattigdom. Turistkontoret i Konstantinopel ville mislikt sterkt at taxituren gikk nettopp her. Med ett sto vi fast i en knipetangsmanøver, med en lastebil på høyre side, en personbil klistret opp i venstre side, og en varebil på skrått imot oss. Biler foran og bak. Jeg slo fra meg ethvert håp om å rekke restauranten, og inntok en depressiv holdning. Når taksisjåføren så nærmest kjørte sikksakk med bitte små rykk og klarte å komme seg ut av floken og videre, uten at noen av bilene fikk en skramme, ble jeg oppriktig imponert. Fyren fikk rikelig med tips, dels i anerkjennelse for kjøreegenskapene, dels i ren lettelse over fremdeles å være i live.

Utsikten fra Mikla på Pera Hotell er storslagen, og krever høflig antrekk og boblevin.

Mikla Restaurant

Oppe på høyden ved Galata ligger Pera Hotel, som er et av de mer møblerte hotellene i Konstantinopel, for øvrig det eneste hotellet jeg har vært på der man må gå igjennom metalldetektor i lobbyen. På toppen av hotellet, en av de høyeste bygningene i byen, ligger restauranten Mikla, et gourmetsted som har redefinert det tyrkiske kjøkkenet. Kjøkkensjefen her har arbeidet i Finland og Sverige, og har så vidt jeg har forstått tatt med seg mye av filosofien som kjennetegner det nye nordiske kjøkkenet. Derav navnet Mikla, som i Miklagard, det norrøne navnet på Konstantinopel.

Har sjelden inntatt en aperitiff med så god utsikt. Vi fikk med oss solnedgangen over Konstantinopel før vi satte oss til bords. Vi gikk for en såkalt tasting meny, en syvretter med innlagte små overraskelser. Utelukkende tyrkiske viner. Det var kanskje det mest overraskende under middagen. Jeg visste at Tyrkia har gode råvarer og et spennende kjøkken, men at de også har et rikholdig tilbud av viner av høy kvalitet, var overraskende. Da jeg kom hjem sjekket jeg utvalget av tyrkisk vin på Vinmonopolet. To stykker. Konklusjonen ble at Tyrkia lager masse god vin, men de beholder den selv.

Langtidskokt lammeskank med røkt auberginepuré, ferske mandler, Kayseri Sucuk og Tuzlu yoghurt.
 Kayseri Sucuk er, tror jeg, det brune nederst til venstre.
Aner ikke hva det var, men godt var det.

Middagen var fantastisk, og var preget av at råvarene sto i høysetet, de hadde hovedrollen, og de fine smakene ble ikke overdøvet av krydder. Først rå og marinerte grønnsaker. Grillet sardin bakt inn i olivenflatbrød. Tørket og saltet oksefilet med humus. Ovnsbakt hvit fisk med asparges, brede bønner og fikenvinaigrette. Lammeskank med røkt aubergine, yoghurt og ferske mandler. Anatolsk råmelksost med honning. Rispudding med sur eplesorbet og jordbærkjeks. Avsluttet måltidet med en fem år gammel fatlagret raki, det tyrkiske nasjonalbrennevinet som er krydret med anis.

Deler av desserten bestod av ris i krem som var smakt til med kanel.
Smakte som risengrynsgrøt.

To be continued…