En aften i Wien - Del II

Tvers overfor Michaelsplatz og Den Spanske Rideskolen ligger en vakker liten kirke, St. Michael. Også her hadde jeg vært tidligere på dagen, på en ”Wien underground-tur”, turistvennlig og harmløst fjas som kan virke interessant når man er sliten i beina etter å ha gått opp alle trappene opp til spiret av Stephansdomen. Noen ganger har man rett og slett ikke lyst og energi til å begi seg på de store museumsvandringene. I krypten under Michaelskirken ligger et stort gravkammer.


Wien kan virker som et eneste stort utendørsmuseum. Overalt finnes
staselige bygninger, monumenter og forseggjorte statuer.
Her ser vi Mannen med ljåen som ung. 



Guiden vår, en ung fyr med en viss formidlingsevne, viser seg først fra en tilsynelatende respektfull side, når han innledningsvis opplyser at det ligger mange kister, skjeletter og mer eller mindre mumifiserte lik under kirken, og at han helst ser at vi ikke fotograferer, av respekt for de døde.

Han ødelegger litt av inntrykket når vi vandrer rundt i krypten, han sparker bort i en knokkel som ligger på gulvet, sier noe spøkefullt om hauger av menneskeknokler langs veggene, passerer levningene av en ung pike og lirer av seg munterheter av typen ”Hun her kaller vi bare for heksa, fordi hun har så lang nese.” Han virker overrasket når han ikke får noe voldsomt med tips. En gjennomført ufyselig fyr!

Den nevnte turen opp i spiret på Stephansdomen var for øvrig en gedigen skuffelse, og på ingen måte verd de seks euroene eller hva det nå kostet å komme opp dit, da det ikke var så mye utsikt på toppen. I Notre-Dame de Paris kan man bevege seg på utsiden av spirene, og det er en fabelaktig utsikt over hele Paris. I Stephansdomen er det bare et lukket rom på toppen med et par vinduer, samt en simpel postkortbod betjent av en uengasjert tjukkas, som jeg oppriktig lurte på hvordan i alle dager evnet å komme seg opp dit hver dag, og fremdeles være så bælfeit. Konkluderer med at det må være en skjult heis et sted, eller at han har første uke på jobb. Kirken for øvrig er av den imponerende og storslagne sorten.

Wienercafeene

Litt borte i en gate ligger målet for kveldsvandringen, Cafe Central, kanskje den mest kjente av de klassiske Wienercafeene. De er staselige, disse cafeene, og det finnes mange av dem. Samme stil som Theatercafeen i Oslo. Høyt under taket, med søyler, dresskledte kelnere som går under navnet Herr Ober, samt et rikholdig utvalg av kaffevarianter og tunge kaker. Det er så historisk at selv om lokalet er rent og pent, så virker det likevel ganske slitt og støvete. Et ”se og bli sett-sted”, således kanskje en tanke uinteressant, selv om en gentleman selvsagt har en viss glede av å frekventere etablissementer med historie i veggene.

En liten kaffe smaker godt. Jeg vandrer så videre gatelangs i Wiens gamleby, midnatt er passert med god margin. Jeg beundrer staselige og gamle bygninger, alt oser av historie, det er som å gå rundt i et utendørs museum, det er detaljer man kan stoppe opp ved på hvert eneste gatehjørne; bygninger, statuer, fontener, antikvitetsbutikker. Det er ikke en eneste tigger å se, ikke en eneste uteligger, ikke en eneste fyllik, ingen bråkete ungdomsgjenger, ikke noe søppel i gatene, ikke noe trafikkstøy, ikke antydning til tagging. Alt er striglet. Påfallende at det ikke er en eneste mørkhudet person å se.

Selv hestedrosjene som traver gjennom gatene etterlater seg ingen spor, strategisk plassert bak hver hesteræv henger en liten lerretspose som med østerriksk presisjon fanger opp den møkka som måtte komme ut av nevnte ræv. Alt er i grunnen så perfekt, og så rent, og så velholdt, og så hvitt, at jeg tar meg i å irritere meg over det, begynner å lete etter skjønnhetsflekker. Tenker politisk ukorrekte tanker om at det er en grunn til at det er så mye rart under overflaten i Østerrike…



Zum Schwartzen Kameel - kanskje det nærmeste man kommer noe mørkhudet i Wien.
For øvrig en av de eldste restaurantene, et dannet sted med utmerket mat,
innredet i Art Deco-stil.



Man avslutter aftenen på en Edelkneipe

Heldigvis rettes inntrykket opp litt senere på kvelden. På vei tilbake til hotellet passerer jeg en god gammeldags studentbule, Bettelstudent, som også kaller seg for Edelkneipe, som er et begrep man som gentleman nikker anerkjennende til. Etablissementet syder av tydelig høy stemning og stigende rus. Jeg kjenner at en øl før jeg tar kvelden på så mange måter hadde vært godt, og akkompagnert av 80-tallsslageren Vienna Calling av Falco, approcherer jeg bardisken.

Edelkneipen er så stappfull av studenter at det er vanskelig å komme inn. Til alt hell er undertegnede av den slanke og smidige sorten. Jeg ser bryggeriutstyr bak bardisken, det viser seg at dette er et sted av så utmerket kvalitet at det brygger sitt eget øl, og jeg prøver å bestille en mørk variant av sorten. Det vil si, jeg prøver å få kontakt i det jeg oppfatter som et par servitriser, ungpiker som står ved enden av bardisken, iført noen tradisjonelle folkedrakter. Uniformen på stedet, tenker jeg. Uråd å få kontakt.



Flere dusin småpiker av dette slaget
virret rundt på Edelkneipen,
muntre til sinns.



 Lederhosen blir jo aldri galt

Jeg stusser litt, og ser meg litt rundt i lokalet, og det viser seg at stedet formelig vrimler av småpiker i folkedrakter, alle er lyshårede med fletter og ser ut som Julie Andrews i filmen Sound of Music, og et overdrevent antall unge herrer har på seg lederhosen. Etter noen sekunder får jeg ryddet opp i situasjonen, her er det studentfest med kostymer. Jeg får kontakt med en bartender, skaffer meg nevnte øl, uten større vanskeligheter, og den smaker himmelsk.

Stiller meg så strategisk i lokalet, med full oversikt, og forsøker å skjønne hva som skjer. På høytaleranlegget dundrer låter av Modern Talking, Falco og Boney M, og folk synger med av full hals. Det morsomme er at hjemme ville man sunget med på såkalt ironisk vis. Ingen ved sine fulle fem kan synge Modern Talking på ramme alvor. Unntatt østerrikerne og muligens tyskerne. Tilslutt må jeg bare spørre en småpike i folkedrakt hva som egentlig foregår, hvorfor har alle på seg kostymer, er det kan hende en slags studentfestival eller noe?

Det viser seg at også østerrikerne har oktoberfest.

Sturmwein

Stemningen i lokalet er upåklagelig, så en enkel øl blir til tre. Rett før jeg tar kvelden ser jeg et skilt som reklamerer for Sturmwein – Stormvin. Etter hva jeg hadde blitt forklart er dette høstens uferdige vin, som fremdeles er under gjæring, den holder 4 – 5 % alkohol, og vinen er grumsete. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette skal kunne være godt for noe annet enn å få fart på fordøyelsessystemet, men lover meg selv å stikke innom neste formiddag før jeg drar til flyplassen. Man er jo interessert i et lands vinkultur, og selv om dette virker veldig rart, så må jeg jo prøve.

Noen ganger er det best med en øl.

Tenkte jeg klokken halv tre om natten. Det virket ikke som en like god idé den påfølgende formiddag, jeg besøkte riktignok stedet, men valgte å roe systemet med nok en øl.