En aften i Wien - Del I

En venn sier at forventningene ofte ikke står i stil til fullbyrdelsen. Kloke ord. I høst dro jeg på konsert på Musikverein i Wien, som vi jo kjenner fra nyttårskonserten på tv. Jeg vil kanskje ikke kalle det en gedigen skuffelse, men å kalle det en kulturopplevelse jeg vil huske resten av livet, vil nok være å overdrive. Det kan allerede her avsløres at salen ser betydelig større ut på tv enn i virkeligheten.

Musikverein - slik man forestiller seg at det er.

Den gylne sal er for all del flott, misforstå meg rett, den er gyllen, her er det utskårede snirkle, høye dører og fresker i taket, hvis det er fresker det heter. Stedet er en institusjon i den klassiske musikkverdenen. Man har selv interesser i den retningen, således stiger man ulastelig slipsantrukket med en viss ærbødighet over dørterskelen.

The great unwashed goes cultural

Men det er ikke til å komme bort i fra at uten blomsteroppsatser, gjennomtenkt belysning eller gallakledd overklassepublikum blir man kanskje bittelitegranne skuffet over hvor nakent og hverdagslig det hele er. Topp så det hele med glorete souvenirkiosker som selger postkort, cd’er og Mozartkuler, turister som ser ut som de skal på grillparty, som prater høyt under konserten og endog applauderer på de gale stedene, samt et par overivrige japanere i shorts og baseballcaps som mer eller mindre klatrer opp på scenen under konserten for å ta bilde, så er det ikke til å komme bort i fra at også dette bidrar til å ta litt av glansen bort fra seansen.

På den annen side er konserten middelmådig, og står således i stil til deler av publikum. Et kammerorkester utspjåket i fargerike 1700-tallskostymer spiller Mozartsvisker etter beste evne, ikke helt uten glimt i øyet, det skal de ha, mens et par solister breker utvalgte arier fra operaene Don Giovanni, Figaros bryllup og Tryllefløyten. Det skal sies at innlevelsen er betydelig større enn talentet. Det er således med lett hjerte jeg forlater seansen midtveis i andre avdeling, og stiger ut i den lune Wieneraftenen.



Wien kan by på ganske mange historiske monumenter og bygninger.
Denne redselsfulle overdådigheten er det sovjetiske krigsminnesmerket.



Sachertorte på Hotel Sacher

Det er mulig man ikke skal gjøre ting man har høye forventninger til i forkant, da sjansen for å bli skuffet er betydelig. Kvelden i forveien var jeg innom cafeen på ærverdige Hotel Sacher. Hotellet er verdenskjent for Sachertorte, en ganske god sjokoladekake med aprikosfyll som er smakt til med cognac, der oppskriften ifølge legenden oppbevares i hotellets safe. Hotellet er av den staselige varianten med lakeier i røde frakker som åpner døren, og cafeen er av den møblerte sorten med tunge gardiner, lysekroner og høyt under taket, med livrékledde kelnere og aviser montert på trestokker.

Stokkene gjør det vanskelig å lese de innerste spaltene, men det er likevel et konsept jeg liker, grunnet de assosiasjoner det gir de klassiske herrecluber. Det skal dog sies at disse avisstokkene er en upraktisk innretning i gale omgivelser, de er nesten en meter lange, og på akkurat denne cafeen er det trangt mellom bordene. Det er kun den stødige sikkerhet som en etablert grunnpromille medfører, at jeg unngår å knuse serviset på nabobordet, eller å spenne ben på kelnere som haster forbi. Sachertorten er for øvrig oppskrytt, tørr og overpriset. Bah!



Møblerte aviser dandert på trestokker. Bør håndteres med varsomhet.



”Hest er best!” – Beøk på Den Spanske Rideskole

Da er det bedre å rusle videre inn i gamlebyen. Jeg passerer den spanske rideskolen, der dresserte Lippizanerhester tilbringer tilværelsen med å trave og galoppere i takt med klassisk musikk, som kanskje er akkurat så tøisete som det kan høres ut som, om ikke mer, men som like fullt er en av Østerrikes største turistattraksjoner. Man kaller dem dansende hester, men la oss kalle en spade en spade. Jeg kan også løfte bena i takt med en marsj eller en vals, men ingen vil finne på å melde meg på Skal vi danse av den grunn.

Hester som går i takt med musikk. Østerrikes stolthet.

Jeg var innom etablissementet tidligere på dagen, man kan for en billig penge bivåne rideskolens formiddagsøvelse. Den spanske rideskolen har et stort og imponerende anlegg. Ser du for seg Gamle Logen fylt med halm og sagmugg, duftende av fjøs, så er du der. Jeg har aldri vært spesielt hesteinteressert, men innrømmer gjerne at det var småfestlig å se de hvite hestene lunte rundt med gravalvorlige og uniformerte ryttere på ryggen, som gjør sitt beste for å virke ærverdige og høytidelige, noe de nesten klarer. Mulig jeg syntes det var festlig av gal grunn. Langt festligere var det å iaktta publikum, i stor grad eldre damer med pels, som gispende ser på disse dyrene som om de skulle vært enhjørninger eller noen av skaperverkets mest ypperste kreasjoner.