En ganske fin kveld i Barcelona

”Vi stikker!” Ernæringskonferansen er ferdig, klokken er fem. Jeg er trøtt etter en dag med en lang rekke søvndyssende foredrag i et elendig ventilert auditorium med dårlig tilgang på kaffe. Arrangøren har nå lagt opp til sightseeing med buss. Den islandske delegaten og jeg ser på hverandre. Det er en lørdag sent i oktober, vi har en lang vinter foran oss, vi konkluderer med at det er langt mer fristende å nyte ettermiddagssol i behagelig temperatur rundt i gamlebyens krokete smågater.

Barcelona - Der tapas ble oppfunnet

La Rambla krysses med et lett fnys, vi snakker om et forvokst redselskabinett av en handle- og paradegate, og begir oss bortover mot katedralen, der jeg mente jeg hadde sett noen plakater om et mat- og vinmarked som skulle finne sted akkurat denne helgen. Jeg hadde rett. Hele plassen foran katedralen (må ikke forveksles med Gaudís variant) er fylt til randen av telt og ballonger, og folk virrer omkring. Anskaffelse av glass og smakebonger står sentralt på agendaen. Ved å betale skarve seks euro får man fire til dels meget rause smaksprøver av vin fra et godt knippe lokale vinprodusenter, og glasset kan man ta med seg mens man kikker rundt på markedet for øvrig, før man vender tilbake for en ny smak. Sympatisk opplegg.

Cava fra lokale produsenter

Tusler så rundt et par timer med et vinglass i hånden, og titter og smaker på lokale produkter. Milde og stramme oster, enorme serrano- og pata negraskinker, spekepølser av ymse slag, brød, sjømat, olivenolje, tørket sopp og mye mer. Jeg kjøper et stykke fåremelksost, og erfarer at det er betydelig lettere å få smaksprøver når jeg går rundt med en pose som viser at jeg faktisk har kjøpt noe. Det faller meg lett, og jeg ender opp med å kjøpe litt mer enn det jeg hadde tenkt, og mistenker at vinen var en medvirkende årsak til nettopp dette.



Arntonax mesker seg på markedet med sprøstekte kaninkoteletter.



Sitter så med et glass cava på trappen foran katedralen, og ser utover markedet, med alle folkene og alle bodene. God stemning i folkemassen, og det virker som det er mest lokalbefolkningen som forlyster seg denne lørdagen. Nyter det som er i ferd med å gå over til å bli en lun høstkveld, og synes i det hele tatt jeg har en fortreffelig fødselsdag, for tilfeldighetene vil at det er nettopp det. En melding tikker inn. Islendingen og jeg knekker sammen i latter når vi hører at bussturen vi droppet har vart i tre samfulle timer, der de har sittet mesteparten av tiden i trafikkork, uten å ha fått verken vått eller tørt. Det avtalte rendezvous med den øvrige skandinaviske delegasjonen utsettes en time.

Kultur i gamlebyen

Ferden går så videre inn i gamlebyen, gjennom en labyrint av smale gater og småskumle smug, og vi mister stedsansen etter oppsiktsvekkende kort tid. Dette er strøket man advarer turistene mot, etter sigende skal det være så mange brutale lommetyver og banditter her at det vil være et mirakel om man kommer fra det i live. Det er imidlertid en lun kveld preget av sydlandsk avslappethet og god stemning, og gamlebyen varter opp med små overraskelser der man ikke skulle vente det.

Når småpikene i Barcelona trekker ut på gaten skjer det
på en litt mer elegant måte enn vi er vant til nordpå.

Rundt et hjørne sitter to unge jenter og spiller cello. Det virker ikke som de spiller for penger, det er ingen hatt eller instrumentkasse man kan kaste mynter i. Inn i en liten garasjelignende bakgård synger en brystfager og kjolekledt sopran smektende arier, akkompagnert av en anemisk fyr med vannkjemmet hår bak et flygel, forskriftsmessig antrukket med sløyfe, lakksko og flapser.

Havets Katedral

Plutselig står vi foran Santa Maria del Mar, en mastodont av en mursteinskirke fra 1300-tallet, bygget i det som kalles katalansk-gotisk stil. Dette er kalt arbeiderklassens katedral, og ble senest udødeliggjort i boken Havets Katedral av Ildefonso Falcones, en spansk bestselger som var uhyre populær for noen år siden. Det er strengt tatt ikke en katedral, men en basilika av den gamle og staselige sorten, og må ikke forveksles med nymotens fjas som La Segrada Familia, tegnet av Antoni Gaudí, påbegynt i 1882 og fremdeles ikke ferdig. Gaudí hadde en noe særegen måte å lage bygninger på, som gjør at jeg mistenker han må ha gått på seriøst hallusinerende og vanedannende preparater. La Sagrada Familia er Barcelonas største turistattraksjon, står på UNESCOs verdensarvliste, skal visstnok bli ferdig i 2026, og ser i grunnen ut som en overlesset kirke som Vårherre har dyppet i stearin.

Stemningsfullt og fint i Havets Katedral.

Men det er jo ikke der vi er. Vi går inn i Havets Katedral på impuls, det har begynt å bli mørkt, inne i basilikaen er det tent en mengde stearinlys. Fremme ved alteret står et kor, og vi får med oss siste minuttene av en konsert. Korsangen fyller hele katedralen, og gjør et stemningsfylt inntrykk.

Tapas

Tiden er kommet til å møte resten av delegasjonen, og vi finner til slutt en restaurant inn en sidegate. Alle turistbøker advarer mot å gå inn i sidegater, således er det håpløst å finne spisesteder langs hovedgatene, og tilsvarende enkelt å finne spisesteder som ikke er overfylte, dersom man går inn i nettopp sidegatene.

Det er et utall restauranter i Barcelona, av ymse kvalitet. Guidebøkene ramser opp i hopetall, uten at man i grunnen kan være sikker på noe som helst, en restaurant blir ikke nødvendigvis god bare fordi en subb av en skribent har klart å skrive navnet og adressen riktig. Men som regel er det den eneste muligheten man har til å drive en smule research, dermed kan man havne på en tapasrestaurant der språkproblemene er betydelige, der vinutvalget begrenser seg til én hvit, én rosé og én rød. Interiøret var dog pent. Denne kvelden beveger vi oss dog inn i en av sidegatene, og finner raskt et egnet sted, fullt av innfødte, noe som alltid er et godt tegn.

Rause mengder vin samt et assortert utvalg tapas bestilles til samtlige, blant annet en lokal spesialitet bestående av friterte poteter med store mengder majones og ketchup. Med den hjemlige lavkarbodebatt i bakhodet døper vi den til HighCarbHighFat. Smaker aldeles utmerket. Tapas i Barcelona er for øvrig noe litt mer hverdagslig enn det vi blir presentert for i Nord-Europa, der tapas blir servert som noe halv-gourmetaktig. Her er det null pynt og fjas, rettene serveres på enkelt vis. Smaken fra råvarene er det viktigste.



Sagrada Familia er Barcelonas største trekkplaster.
På et hjørne på andre siden av parken foran kirken
er det en liten bar som serveres en aldeles
utmerket paella.



Shotbule fra helvete

Aftenen avsluttes på grufullt vis. En liten øl før man tar kvelden hører med til en vellykket aften, og man manøvrerer seg inn på en relativt liten bule i nærheten av hotellet, og står og dingler ved bardisken. Nedslitt og lavt under taket, med dunkelrød belysning, en barvert med tatoveringer, kjettinger i øret og et ansikt som en knyttet neve samt halvslitent klientell, som for øvrig forlater stedet idet vi kommer inn. Så er vi der alene. Dette er et sted som har spesialisert seg på shots, de har en shotmeny med noenogførti varianter, som alle koster kun én euro.

Øl er imidlertid planen, vi holder oss til den, og alt er bra. En liten gjeng ungdommer ramler støyende inn og stiller seg ved siden av oss ved bardisken. De bestiller en shot med et eller annet ubestemmelig og brunaktig. Delegasjonslederen får et lyst innfall, og ved hjelp av sikkert og utvetydig tegnspråk bestiller hun en runde til oss også, før jeg rekker å komme med protester.

Det viser seg imidlertid at bartenderen ikke var ferdig. Oppå shoten sprøyter han krem fra boks, og forklarer at dette skal hyles nedpå i én slurk. Alle i baren stopper opp og ser på oss. Jeg tror ikke musikken stoppet også, men jeg husker det slik. Det ligger i kortene at vi kommer til å bli latterliggjort først og så banket opp, dersom vi ikke drikker faenskapet på forskriftsmessig vis. Det skal ikke påstås at det er forbundet med utpreget gentlemanship å gape over et shotglass, legge hodet bakover og tømme innholdet i seg mens man holder hendene på ryggen. På den annen side har man da vært i krigen før, og en gentleman prøver alltid å etterfølge de lokale skikkene. Ikke uventet smaker det søtt og aldeles redselsfullt, så en øl til må bestilles for å skylle ned den utrolig vonde smaken.



Det var helt uaktuelt å dra frem kamera på den lugubre shotbula,
derfor har jeg et bilde fra et helt annet sted.