Ganefart i Barololand

Kelneren på restauranten i den vesle landsbyen Monforte d’Alba sukker oppgitt og stopper opp i sin presentasjon av aftenens middagsmeny. Klokkeren i kirken tvers over gaten har gått fullstendig amok. Oppildnet av hvor mye lyd han faktisk klarer å få ut av det gamle klokkespillet stopper han ikke, og begir seg ut i en høyst personlig tolkning av en eller annen melodi av en sannsynligvis for lengst henfaren lokal komponist. Selv om kelneren står rett ved bordet, er det uråd å høre hva fyren sier, så vi må bare vente.



Det er kanskje upassende å kalle klokkespill for infernalsk spetakkel,
 men fenomenet forsterkes idet lyden kastes fram og tilbake
 i de trange gatene, det gjør fysisk vondt i ørene.



Etter hvert blir intimkonserten ferdig, og man kan igjen hengi seg til viktige ting, hva man skal spise denne kvelden. Middag på italiensk er en langdryg og seriøs affære. Det er ikke her snakk om en enkel pizza eller en pastarett, nei, her snakker vi om en tretimers middagsseanse med mange retter. Menyen på den lokale restauranten midt i Piemonte er som seg hør og bør på italiensk, befriende fri for bilder og engelske undertekster.

Vin og musikk

Italiensk er et språk jeg behersker relativt dårlig, men etter å ha spilt cello i ungdomstiden er jeg en kløpper på klassiske musikkuttrykk, som for eksempel piano, andante, pizzicato, lento, presto, dolce, pianissimo, fortissimo, vivace og så videre. Likeledes har jeg plukket opp et og annet ord og uttrykk som gjør at jeg har en viss forståelse av hva som venter meg på en restaturant. Antipasti, primi piatti, secondi piatti, vino rosso, vino bianco, dolce og grappa. Jeg har lært inside-hemmeligheter som at grønnsaker ikke automatisk følger med hovedretten. En annen hemmelighet er at du må virke bestemt, uansett om du ikke forstår hva som foregår. Italienske kelnere hater trege og ubesluttsomme gjester.

Noen ganger gir de sviktende italienskkunnskapene seg imidlertid uventede utslag. Hovedretten denne kvelden er kalvekjøtt. Jeg forstår at den er av lokal tilknytning, mer eller mindre fra rett over veien, og jeg gleder meg oppriktig til den, og den hadde sannsynligvis smakt aldeles fortreffelig, om den da ikke hadde komme i form av en gedigen uformelig klump med kvernet, rått kjøtt. Jeg har for så vidt ikke noe imot en god tartar, men det er ikke en favorittrett, og jeg liker å være mentalt forberedt. Tilbehøret for anledningen er parmesan, sitron og olje.



Gode muligheter til kulinariske utskeielser i Piemonte.



En gentleman tar selvsagt slike overraskelser på strak arm, banner litt innvendig, men later som ingenting og gyver løs på kjøttdeigen med en mine av velbehag og entusiasme, og skyller faenskapet ned med målrettede munnfuller med lokal rødvin, en kraftig Nebbiolo, med en påfølgende grappa av voksen størrelse, for å sørge for en mest mulig problemfri fordøyelse. (Jeg ble kanskje enda mer overrasket da jeg neste kveld, et helt annet sted, bestilte noe helt annet, og endte opp med å få akkurat det samme. Mulig at italienskkurs er et kommende prosjekt.)

Nebbiolo er druen som blir brukt til å lage Baroloviner. Navnet betyr "tåke".
Fra kvistværelset kan man se hvorfor. 

Machiavelli

Det er unektelig noe klisjéaktig ved å sitte på en balkong i en liten landsby i Piemonte, med utsikt over egnen, der små landsbyer ligger som perler på en snor, plassert oppå små koller og åser, omgitt av den ene åkeren etter den andre, beplantet med vinranker. I litt mer urolige tider kunne landsbyene med enkle grep gjøres om til rene festninger, da det som senere ble hetende Italia var et eneste stort lappeteppe av rivaliserende fyrstedømmer, som stadig var i konflikt med hverandre. Niccolo Machiavelli (som rett nok kommer fra Toscana) skrev i sin tid en liten bok, Fyrsten, som gir gode råd om hvordan man ved hjelp av manipulering, skitne knep og sleipe triks kan manøvrere seg frem, om man ønsker å beholde makten. Boken leses fremdeles av politikere over hele verden.



Vinmarker på vinmarker på vinmarker på vinmarker.
Pluss en og annen hasselnøttplantasje.



Baroloviner

Over en liten åskam finner vi en unnselig liten landsby, med et av de store navnene i vinverdenen: Barolo. Baroloviner er noe av mer dannede man kan drikke i Norge, og forbeholdes de helt store anledningene. Kraftfull og smaksrik vin, laget på en lokal drue som heter Nebbiolo, som betyr tåke, fordi det er forferdelig mye tåke i området. Det er kanskje ikke så ofte man tar seg råd til å kjøpe en Barolo, den er som regel svinedyr, derfor er den gjerne omgitt av samme type mystikk og aura som andre eksklusiviteter, som champagne og single malt whisky fra nedlagte skotske destillerier.

En norsk vinskribent gikk tidligere i år fullstendig i svart og kalte det for kulturvandalisme, da en vinprodusent i Barolo hadde den enestående frekkhet å erstatte noen mål gamle vinstokker med nye, tydeligvis uten å ha konsultert med vinskribenten først, som mente de gamle vinstokkene var mer enn bra nok.



Dottore Arntonax tester viner fra Barolo på et tidlig tidspunkt.
Man kan se av hans misfornøyde uttrykk at han ikke
 er helt overbevist om 2011-årgangens kvalitet .



Landsbyen Barolo er beskjeden i størrelse, og er bygget opp som øvrige landsbyer i egnen, alle ligner på hverandre, så det er strengt tatt hipp som happ hvor man drar, bortsett fra at akkurat Barolo ligger nede i et lite dalsøkk i stedet for oppå en høyde. Vi finner piazzaer (torg), barer og små restauranter i trange smug og på hjørner, et bagatellmessig marked (dog ikke så tøisete som markedet i Alba, som utmerket seg med et storslagent utvalg av lampeskjermer, stygge klesplagg, designervesker til en meget rimelig penge, i det hele tatt generelt ræl). Barolo satser stort på vinturisme, hvilket gir seg utslag i ucharmerende busslaster med mer eller mindre vininteresserte turister i baseballcaps og glorete gevanter, som har betalt i dyre dommer for å gjetes gjennom gatene og vinmarkene, og loses inn i en simpel souvenirshappe der de finner noen vinhyller, og ender opp med å kjøpe den billigste vinen, av så medioker kvalitet at den knapt nok kan brukes i saus.

Vinmuseum tilrettelagt for barn

Borgen i Barolo, Castello Falletti, er avbildet på tallrike vinflasker, og selve borgen er gjort om til vinmuseum. Ikke av den tradisjonelle sorten med pedagogiske plakater og utstilte, gamle jordbruksredskaper, men storslagent med audiovisuelle detaljer og uventede innslag av humor. Det er ikke ofte man ser et vinmuseum som er tilrettelagt for barn, med knapper man kunne trykke på og spaker å trekke i. En liten pedaldrevet karusell gjorde at man fikk se bilder av Barolos skiftende årstider. Personlig likte jeg godt en kinosal som viste klipp fra et snes klassiske spillefilmer fra 30-tallet frem til i dag, filmer der drikking sto i fokus, som Arsenikk og gamle kniplinger og Dracula. Ikke uventet befant det seg en særdeles velutviklet vinbutikk i underetasjen, utelukkende med Baroloviner.



Slett ikke dumt, slett ikke dumt!