Ekspedisjonen til Texas avstedkom enkelte observasjoner med henblikk på det kulinariske fagfeltet, som undertegnede har en viss profesjonell interesse av. Iakttakelsene førte til ettertanke og lett rynket panne. Som omsorgsfull europeer er man jo litt nysgjerrig på hvordan de innfødte i koloniene klarer seg på egen hånd. Det blir som å passe litt på avkommet etter at de har flyttet hjemmefra. Går det bra med dem? Får de i seg nok mat?
La oss ta koloniene tilbake
Hoveddelen av det texanske kostholdet er bygget opp rundt den lokale kvegrasen Longhorn. |
De innfødte får i seg nok mat. Mer enn nok.
Vi kan jo begynne med den mer praktisk rettede delen av ernæringen. Det er beklagelig å måtte konstatere at bestrebelser på å lære de innfødte elementær bordskikk tilsynelatende har vært totalt bortkastet. De innfødte sitter krumbøyd over tallerkenen, de bruker ikke kniv, kun gaffel, som om de trenger en arm ledig til å forsvare seg, i tilfelle noen prøver å ta maten fra dem. Nå skal det sies at maten i koloniene er så løs i konsistensen at gaffel faktisk er tilstrekkelig, men det virker enkelte ganger som om de innfødte strever noe voldsomt. I slike situasjoner er det vanskelig ikke å komme med veiledning, men det er viktig at man ikke uroer eller skremmer de innfødte, om man har til hensikt å studere dem i sitt naturlige element.
Et restaurantbesøk er i det hele tatt et interessant møte med psyken i koloniene. Alt skal gå fort, og det skal være minst mulig motstand. På en norsk restaurant kan det gå en halvtime før man i det hele tatt har fått kranglet seg til en meny. På et spisested i koloniene er det en kamp mot tiden, der du får inntrykk av at alt dreier seg om å få deg ut av lokalet igjen så raskt som mulig. Du får menyen idet du kommer inn døren, har knapt satt deg ned før kelneren spør om du skal ha en apéritif, du bestiller en Margarita, og rekker kanskje å ta en halv slurk før maten plutselig står på bordet. Slikt blir det stress og dårlig fordøyelse av, for ikke å glemme at Margaritaen blir varm.
Porsjonsstørrelsene står på flere vis i stil med bedrøvelig mange av de innfødte. I koloniene opplevde jeg på ramme alvor å få servert kjøttstykker på nærmere en halv kilo, med fete sauser og fritert tilbehør. Her skulle Helsedirektoratet vært på studietur, da hadde de ikke mast så voldsomt om de i sammenligning puslete norske middagsporsjonene med rødt kjøtt! Aldri har jeg smakt mørere og mer smakfullt kjøtt enn her, aldri har jeg smakt bedre krydderblandinger på kjøttet, og aldri, aldri har jeg blitt så gjennomgrundig lei kjøtt. De innfødte kaller for øvrig en hovedrett for entrée, noe som tyder på at franskundervisningen i koloniene er noe under pari.
Hadde du bedt om en lavkarbomeny i den litt rufsete bydelen Deep Ellum i Dallas, ville du blitt banket opp. |
Et annet trekk er de innfødtes sans for det søte. Dette har man jo hørt rykter om tidligere, men det var unektelig pussig å få søt melonsuppe som forrett. Jeg nektet å tro mine egne øyne, da jeg fikk kaker og smør i stedet for brød og smør, mens jeg ventet på maten på en til dels velstriglet og anerkjent restaurant i Dallas. Sjokoladekake, gulrotkake og smør. Rent bortsett fra konseptet smakte kakene aldeles utmerket.
Fluidum
På plussiden i Texas har vi drikkevarene. Jeg innrømmer glatt at jeg hadde fordommer mot amerikansk øl, som jeg i hovedtrekk kjenner som kjønnsløse pilsnertyper uten smak og karakter. Det er gledelig å kunne konstatere at ølutvalget i Texas er høyst oppegående, med gode alevarianter i både lyse og mørke utgaver. Likeledes var det med et hevet øyebryn jeg konstaterte at de hadde vinproduksjon i Texas. Jeg hevet det andre øyebrynet da jeg kunne fastslå at vinene smakte aldeles utmerket, og minnet litt om Californiaviner rent stilmessig, hvilket ikke var så merkelig, fant jeg ut, da mange av vinprodusentene i Texas kjøper druene i California og frakter dem til Texas.
En trend med å blande i utgangspunktet utmerket vin med solbærsaft eller bringebærsaft, og tappe det på flaske som en forfriskende leskedrikk, trekker imidlertid inntrykket dramatisk ned, da det smakte aldeles redselsfullt.
Fluidum
På plussiden i Texas har vi drikkevarene. Jeg innrømmer glatt at jeg hadde fordommer mot amerikansk øl, som jeg i hovedtrekk kjenner som kjønnsløse pilsnertyper uten smak og karakter. Det er gledelig å kunne konstatere at ølutvalget i Texas er høyst oppegående, med gode alevarianter i både lyse og mørke utgaver. Likeledes var det med et hevet øyebryn jeg konstaterte at de hadde vinproduksjon i Texas. Jeg hevet det andre øyebrynet da jeg kunne fastslå at vinene smakte aldeles utmerket, og minnet litt om Californiaviner rent stilmessig, hvilket ikke var så merkelig, fant jeg ut, da mange av vinprodusentene i Texas kjøper druene i California og frakter dem til Texas.
En trend med å blande i utgangspunktet utmerket vin med solbærsaft eller bringebærsaft, og tappe det på flaske som en forfriskende leskedrikk, trekker imidlertid inntrykket dramatisk ned, da det smakte aldeles redselsfullt.
La oss ta koloniene tilbake
Basert på overfladiske observasjoner, virker det som om det meste er lagt opp til at de innfødte skal bevege seg minst mulig til fots, spise mest mulig og bli passivt underholdt. Jeg hadde en tanke om å gå til anskaffelse av en kokebok. Med en viss forbløffelse viste det seg at jeg ikke så en eneste bokhandel i løpet av to uker, og har konkludert med at de innfødte ikke leser bøker, de ser på tv og går på kino.
Nei, det står ikke så bra til i koloniene. Jeg tror det beste hadde vært om Europa tar koloniene tilbake, i en slags formynderrolle. Hadde våre barn utelukkende ernært seg på potetgull, sukkerdrikker og pizza, hadde vi sagt ifra på en krystallklar måte.
På den annen side viser flere av de innfødte tegn til intelligens, så det er håp. Eksempelvis ser de på europeisk fotball som den kjedeligste sport i verden: It takes a long time for not much to happen. Der har de helt klart et poeng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar