Hattemakeren i Wien

En plakat på Den Spanske Rideskolen forkynte at rytternes hatter ble laget av hattebutikken Szaszi, en av de mest anerkjente hattemakere i Østerrike, tydeligvis var dette stas. Tilfeldighetene ville at jeg hadde lest om denne hattebutikken, som er stedet der overklassen og ambassadørene gjør sine hatteinnkjøp. Nå ville det seg slik at jeg faktisk var på utkikk etter en ny hatt.



Portnerboligen til hattemakeren


Jeg har noen timer til rådighet, så jeg spankulerer opp forbi de overdådige Hofburg-palassene og det litt nyere Museumskvarteret, og kommer således til Mariahilferstrasse, og finner raskt frem. En unnselig plakett på en anonym dør avslører at det er riktig adresse. Ringer så på, ingen respons før etter lang tid. Etter hvert hører jeg en stemme i callinganlegget, og døren klikker opp. Bruker så noen minutter på å gå opp en trapp til femte etasje, før det blir hevet over enhver tvil at jeg ikke skal dit. Går ned igjen, og møter en merkelig skapning som hentet ut av en roman av Charles Dickens. En kortvokst tykksak i lang, sort frakk, med sort bowlerhatt, tykke briller og uflidd skjegg. Han vinker meg inn i en bakgård og opp en liten trapp, og jeg lurer på hva i alle dager jeg har rotet meg bort i nå.

Det viser seg at dette er selveste Mester Shapira, eier og hattemaker. Han mønstrer meg opp og ned med et skeptisk blikk, og geleider meg vennlig, men bestemt inn i hatteverkstedet, og det er som å gå hundre år tilbake i tid. Alt utstyr er gammelt, støvet ligger i tette lag, det er dunkel belysning, og det er hatter virkelig overalt. Hundrevis på hundrevis av hatter, på border, på hyller, på stativer, i vinduskarmer, oppå skap, samt et utall hatter som er under bearbeiding.



Hattemakeren, hatteverkstedet samt pinnestolen, der potensielle
kunder blir plassert og utsatt for et intenst kryssforhør,
for å få klarlagt hvorfor man ønsker å kjøpe hatt. 



Tredjegrads forhør

Han ber meg sitte ned på en pinnestol, og spør meg hvorfor jeg er kommet hit. Jeg tenker at det i grunnen var et utrolig tåpelig spørsmål. På den annen side, etter å ha arbeidet fire år i operaen er jeg vant til at folk kan være geniale på et fagfelt, og samtidig være komplette idioter på de fleste andre områder, så jeg lar meg ikke merke ved det, og svarer høflig at jeg har tenkt å kjøpe en hatt. Han hever øyebrynene og nikker ettertenksomt, dette er tydeligvis ikke et svar han hadde ventet seg. Han spør så hvorfor jeg har tenkt å kjøpe en hatt.

Jeg har for lengst konkludert at dette ikke er en hattebutikk som hattebutikker pleier å være. Jeg forteller ham at jeg har tenkt å kjøpe en hatt fordi jeg liker å gå med hatt, og har tenkt å gå til anskaffelse av en hatt i Wien, da mulighetene for å kjøpe skikkelige hatter i mitt hjemland som sørgelig nok befinner seg i sivilisasjonens randsone er begrenset, da Norge beklageligvis er et u-land rent hattemessig.

Mesteren virker fornøyd med progresjonen i samtalen og ber meg utdype hvilken type hatt jeg har tenkt på. Dette hadde jeg strengt tatt ikke tenkt så meget på, men forteller at jeg er svak for de klassiske hattetypene i retning trilby og fedora, og at jeg i grunnen mangler en grå hatt, og at det var litt i den retningen jeg hadde tenkt.



Szaszi - der ambassadøren kjøper sine hatter!



Hatter uten sjel

Mesteren nikker, og starter en lengre utlegning om at hver hatt han lager er unik og etter kjøperens spesifikasjon og hodefasong, at de fineste stoffer blir brukt, og at hver eneste hatt er håndlaget etter klassiske håndverktradisjoner. Han forteller at dette ikke er en forretning som de fleste andre forretninger, der hattene blir laget uten sjel og fagkunnskap. Mesteren rister på hodet og snøfter misbilligende, for riktig å understreke poenget. Jeg istemmer med et lite Bah.

Jeg nikker for å understreke at jeg følger tankegangen hans. Håndlaget er bedre enn massefabrikert. På den annen side begynner jeg å ane hvordan dette kommer til å ende, og spør i hvilket prisleie hattene hans bruker å ligge. Han vrir litt på seg og sier noen ord om at det er vanskelig å sette en pris på slikt et utsøkt håndverk, og at det kan ta uker og måneder å få en perfekt hatt ferdig, men sukker tungt og forteller at normalt vil en håndlaget hatt koste anslagsvis 7 – 8,000 euro (rundt 60,000 kroner), men at han har noen mer enkle varianter som bare koster rundt 2,000 euro (16,000 kroner), men lar det skinne igjennom at dette virkelig er simple saker.

Arntonax med nyinnkjøpt hatt fra Wien. Ikke en Szaszi-hatt,
men en variant fra Nagy Hüte. Masseprodusert og uten sjel,
 men ukritisk og overfladisk som jeg er, kan jeg fint leve med det.

Smilende roser jeg hattene og håndverket hans, snakker beundrende om den åpenlyse kjærligheten han med all tydelighet viser overfor yrket sitt, og uttrykker sympati overfor hans motstand mot masseproduksjon. Samtidig beklager jeg at mitt hattebudsjett nok ikke er av en slik størrelsesorden at et hattekjøp kan gjennomføres i denne omgang, men at det har vært interessant å se verkstedet, og jeg takker ham for det. Vi skilles som venner i beste forståelse, og jeg stiger ut igjen i det 21. århundre, uten hatt.