Arntonax' observasjoner: Svipptur til Sydney I - Bondefangeri, hvalfangst og flyvefisk

”Whales don’t vote, but we do!” var parolen. Jeg stoppet opp og så på demonstrasjonstoget som passerte meg, smilte, ikke direkte demonstrativt, men kanskje litt skjevt. Møtte blikket til en ung dame på andre siden av veien, hun smilte også, så sto vi der noen sekunder og så på hverandre. Jeg tenkte at dette var en tullete demonstrasjon, og tolket smilet til den unge damen dithen at hun mente det samme. Det var feil."

Sydney Harbour Bridge.

Nå, dette er bro, det! God, gammeldags stål- og betongkonstruksjon av gigantiske dimensjoner, fra 1932. Tøff! Staselig! Dagen i forveien hadde jeg observert mennesker helt oppe på toppen av broen. Konsulterte en guidebok, som kunne fortelle at det absolutt var mulighet for å gå opp, om man følte for det. Foruten en lunchreservasjon og en avtale senere på kvelden hadde jeg ingen planer denne dagen utover generell byvandring, og syntes det virket morsomt å bestige broen, nyte utsikten. Så jeg beveget meg i en retning som virket fornuftig, fant inngangen ved et av fundamentene, og kom inn i en resepsjon som med all tydelighet fortalte at dette nok ikke var gratis, hvilket jeg vel heller ikke hadde forventet.

Jeg spurte en ung pike bak en disk om det var mulig å kjøpe billett, noe hun bekreftet, og dermed trodde jeg at det bare var å traske i vei. Hun lurte på om jeg var klar akkurat nå, for hun hadde faktisk en ledig plass, eller om jeg hadde tenkt dette på et senere tidspunkt. Jeg hadde litt over to timer før jeg skulle spise lunch, så jeg svarte at jeg tenkte nå. Ja, for turen tar jo tre timer, fortalte hun. Tre? Jeg stusset litt. Hadde jeg skikkelige sko? Jeg så ned på mine semskede, brune skinnsko. Kjøpt i Barcelona i fjor høst, ganske fornøyd med dem, gode å gå i og pene å se på. Piken var ikke enig. Jeg kunne få låne joggesko, de hadde noen jeg kunne bruke. Om jeg var klar over at jeg ikke kunne ha med noe løst på kroppen?

Sydney Harbour Bridge fra en litt annen vinkel.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli noe usikker på hele prosjektet, og da jeg hørte prisen fant jeg ut at det på ingen som helst måte var verdt det. 220 australske dollar, rundt 1300 kroner, skulle det nesevise straffangeavkommet ha for at jeg skulle traske opp noen trapper med fjellklatringsutstyr og guide. Rundt 300 dollar om jeg ønsket å gjøre det ved soloppgang eller solnedgang. Jeg takket høflig nei, og betrodde henne at dette nok var litt i overkant med tanke på det personlige budsjett. Betale så mye for en liten tur opp til toppen av broen, bare for å ta noen fine utsiktsbilder som det i tillegg viste seg at jeg slett ikke kunne ta, da det ikke var lov å ha med kamera opp. Det hører med til historien at jeg brukte samme sum til en overdådig lunch to timer senere. Jeg kan være gnien på enkelte ting, og direkte ødsel på andre.

”Whales don’t vote, but we do!”

Situasjonen krevde en liten time-out. En sympatisk utseende bar i en sliten bygning, The Australian Hotel, åpenbarte seg rett over gaten. Et backpackersted. Før jeg rakk å krysse gaten kom det imot meg et demonstrasjonstog. Ikke av de største jeg har sett, et par hundre mennesker kanskje, litt alternative, av typen peace & love, gamle damer med fargerike skjerf samt unge mennesker med spenstige frisyrer og nennsomt danderte kjettinger både her og der. Litt SV over det. Det viste seg da også å være partiet De Grønne i selskap med Norgesvennene Sea Shepard, som denne helgen hadde en båt liggende ved havnen, dekorert med ”Save the whale”, dødningehoder og greier, der det var lange køer for å komme om bord og titte. Det hører med til historien at det var delstatsvalg i New South Wales i disse dager, så vi snakker rett og slett om et valgkamparrangement.

Det var da jeg tok dette bildet en av arrangørene misforsto situasjonen,
og trodde jeg var en sympatisør som tok bilde for å ha et minne om den rørende markeringen.

”Whales don’t vote, but we do!” var parolen. Jeg stoppet opp og så på demonstrasjonstoget idet de passerte meg, smilte, ikke direkte demonstrativt, men kanskje litt skjevt. Møtte blikket til en ung dame på andre siden av veien, hun smilte også, så sto vi der noen sekunder og så på hverandre. Jeg tenkte at dette var en tullete demonstrasjon, og tolket smilet til den unge damen dithen at hun mente det samme. Det var feil. Det viste seg at hun var en av arrangørene. Hun kom bort til meg, og vi hadde en liten samtale som nok ikke vil gå over i historien som den mest vellykkede. Hun lurte på om jeg skulle være med videre. Jeg smilte og sa at jeg trodde nok ikke det, da jeg kom fra et sted i verden der vi faktisk både dreper og spiser hval.

For en nordmann var dette et artig syn. Kjente formelig det klødde i fingrene
etter å klubbe små selunger med hakapik!

I litteraturen leser man ofte at den kvinnelige hovedpersonen, i møtet med noe virkelig sjokkerende, gjerne trekker pusten med et lite gisp, mens øynene sperres opp og pupillene utvider seg i ren forskrekkelse. Vi var litt der. Jeg skal ikke påstå at hun rygget tilbake i vemmelse, det var en fin formiddag, solen skinte fra blå himmel, stemningen var god og det så virkelig ut til å bli en varm vårdag i Sydney, men det er ikke til å legge skjul på at det inntrufne brakte en markant kulde inn i vår flyktige, lille passiar.

Hun rakk likevel å si noe om at myndighetene vil åpne for hvalfangst, og drepe søte babyhvaler. Jeg vurderte å si noe om hvalbestander, bærekraftig utvikling og slikt, spørre om hun i det hele tatt har sett en babyhval, men det ante meg at det ville bli dårlig mottatt, og at jeg kanskje ikke ønsket å bli noe særlig mer involvert i dette. Ønsket damen lykke til på den videre ferd, de skulle tydeligvis marsjere over Sydney Harbour Bridge, vi skiltes som de beste uvenner, og jeg gikk inn i baren på The Australian Hotel og tok en ale.

Aussie beer

Her må det skrives noen linjer om det australske ølet. Jeg hadde fordommer da jeg dro, hadde utelukkende hørt om Foster. En ondskapsfull vits sier at å drikke Foster er som å elske i en kano – ”it’s fucking close to water”. Jeg så ikke én Foster på hele turen. Jeg skal ikke si jeg var innom veldig mange barer, det skulle tatt seg ut, men en liten håndfull ble det. Jeg så ikke én. Kom i snakk med en bartender på det utmerkede stedet Eau de vie oppe ved Kings Cross, der jeg fortalte at i Europa trodde vi det ikke var noe godt øl i Australia, hvorpå han spurte om jeg hadde vært noen steder der de hadde Foster, hvorpå jeg måtte innrømme at det hadde jeg jo ikke. Ølet i Australia holder høy kvalitet, litt britisk ale-stil, i alle fall de jeg valgte, selv om de nok finnes, de intetsigende og kjedelige pilsvariantene også.

Så skulle man altså oppleve endelig at fordommene ikke stemte. Australsk øl er
ikke lenger synonymt med Foster. Her ser vi en deilig rekke tappetårn
på det utmerkede etablissementet The Australian Hotel.

Timeout’en gjorde underverker. Jeg hadde ikke kommet opp med en plan, men det var godt med en øl, og det nærmet seg lunch. Jeg hadde en reservasjon på en fiskerestaurant i bydelen Pyrmont, på den andre siden av Harbour Bridge. På denne siden har de pusset opp bydelene, noe som tydeligvis ble gjort i forbindelse med Sydney-OL i 2000, for da jeg var i Sydney på begynnelsen av 90-tallet var det ingenting der, utover containerhavn og slikt. Litt Aker Brygge-stemning over det idag, med hyggelige og intetsigende restauranter på rekke og rad, samt forlystelsessentre der man kan se på krokodiller, kenguruer og giftige slanger, om man har en hang til den slags. Virket som om dette var et område Sydney’erne selv brukte aktivt, hyggelig stemning med mye barnevogner osv.

Bydel som ikke var der da jeg var i Sydney på tidlig 90-tall. Vi liker den derfor ikke.
Dertil har den et tøysete navn: Darling Harbour.

Fiskerestauranten Flying Fish var fantastisk! Beste fiskemåltidet jeg noen sinne har smakt. Lokalet lå ytterst på en pir, i et gammelt verft, med utsikt mot Harbour Bridge. Røffe lokaler, moderne uttrykk på maten, med en asiatisk touch. Jeg gikk for en femretters fiskemeny. En uinteressert kelner tok bestillingen. Det var farsdag, så restauranten var full. Jeg så det gikk ned en rullegardin foran øynene hennes da jeg spurte om jeg i stedet for vinpakken, tettpakket som den var med europeiske viner, kanskje heller kunne få noe australsk. Hun la meg straks for hat, og jeg ble henvist til vinkelneren, som ble aldeles henrykt over at noen viste interesse for hjemlandets viner. Da jeg fikk rå tunfiskskiver lagvis med grapefrukt, ribbe og svor, servert med en karamellisert saus var jeg solgt. Det er alltid litt trist når høydepunktet kommer tidlig på en expedition.