Vi kommer selvsagt ikke utenom operaen i Sydney, verdens mest kjente bygning nest etter pyramidene. Alle, absolutt alle mennesker har sett bilde av den. Er man i Sydney er det umulig ikke å se på den, eller la være å fotografere. Det blir litt sånn ”Jøss, der er operaen i Sydney”, selv om du så den fem minutter tidligere, og fem minutter før det igjen. Siden operaen er så asymmetrisk som det går an, ser man den hele tiden fra en ny vinkel, som gjør at man hele tiden tar nye bilder av rukkelet, og kommer hjem med et trettitalls bilder av den samme bygningen. Litt tøysete, men sånn er det.
Operaen ble åpnet i 1973, ti år forsinket, etter oppsiktsvekkende mye turbulens, selv til operaverdenen å være. Kortversjonen er at en relativt ukjent danske, Jørn Utzon, vant arkitektkonkurransen på slutten av 50-tallet, sprengte alle budsjetter pluss noen til under byggingen, og fikk sparken noen år senere under stor ståhei, akkompagnert av pauker og basuner. Kostnadsoverslaget i 1957 var på 7 millioner australske dollar, totalen endte på102 millioner, en overskridelse på smått imponerende 1400 prosent. Utzon forlot Australia i 1966 for aldri å komme tilbake. Nye mannskaper overtok under uvanlig rigorøs økonomistyring fra myndighetenes side, hvilket førte til at operaen til slutt ble ferdig, men med så mange kutt, innsparinger og uteblitte detaljer at selv om bygningen har blitt et verdensikon, så regnes den ikke for å være spesielt brukervennlig, sett fra et operasynspunkt.
Med dette i bakhodet ruslet jeg innom operahuset den første formiddagen, for å se om det var mulighet for billett til noe interessant samme kveld. På hovedscenen hadde de en simpel Broadwaymusikal (South Pacific av Rodgers & Hammerstein II), noe som var så uinteressant at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men på en av de mindre salene var det moderne ballett, så dermed vendte jeg tilbake samme kveld for å se ”Contemporary Women”, fire stykker av kvinnelige, australske koreografer. Fikk stor sans for moderne ballett etter å ha jobbet fire år som kantinesjef i operaen i Oslo, hvilket nok må betegnes som en yrkesskade.
 |
| Man ser tydelig at Arntonax, opptil flere erfaringer rikere, er en smule betenkt med tanken på å bevege seg inn i operahuset. |
A night at the Opera
Jeg har kyniske trekk, men innrømmer at det var en særlig fin opplevelse å nærme seg operahuset langs Circular Quay etter at det hadde blitt mørkt. Hundre meter vakkert opplyste utendørscafeer der folk nyter bobler før forestillingen, og ute på pynten, det flombelyste operahuset, med Sydney Harbour Bridge som en spektakulær kulisse ute på venstre scenekant. Forventningsfull summing fra pent kledde mennesker, jazzmusikk fra utestedene, lyden av storbyen, skvulping av bølger som slår. Ganske stemningsfullt! Så kommer man bort til selve operaen.
 |
| Operaen fra en litt mindre flatterende vinkel. |
Vi kjenner jo til arbeidskirkene bygget på 60- og 70-tallet, der det var mer fokus på funksjonalitet enn på at det nødvendigvis skulle være pent. Jeg ser for meg grovkalibrede bygningsarbeidere rundt den halvferdige Sydneyoperaen i 1966, etter at arkitekten har blitt kastet på hodet ut av prosjektet. Bøyd rundt et bord med store arkitekttegninger står de med ølbokser i hendene. Anleggssjefen, Duncan, tar sigaretten ut av munnen, drysser litt aske ned på tegningene, peker her og der med møkkete fingre:
 |
| Et klassisk eksempel på panikkartet sminke. |
”Ja, gutter, nå har de endelig fått hivd ut han gærne dansken, så nå kan vi faen meg få arbeidsro og gjort litt skikkelig arbeid her! Vi gjør det praktisk! Ikkeno’ jålete, europeisk fjas, det er meninga at det skal stå noen år, detta her! Vegga der, for eksempel, vi kjører betong! Realt materiale, holder i årevis, også er det billig! Gølvet også, betong! Og detta homofile taket, det er jo jævlig tunge saker, hva om vi setter opp noen solide betongsøyler for å holde det oppe? På baksia mot sjøen og rundt selve bygget har de faen ikke tenkt på materialer i det hele tatt, det må vi se på seinere! Og opp fra gateplanet, her og her, må vi ha en trapp, hva slags materiale skal vi bruke der, synes dere?”
Direkte pent er det ikke når man kommer tett på. Operaen gjør seg best på avstand. Vi snakker om en betongklump med et avansert tak. De kan lyssette innsiden så mye man bare vil, men det er rett og slett ikke spesielt vakkert, selv om de har en champagnebar, som, det skal sies, pynter ganske så opp, og gir et fordelaktig inntrykk. Champagne hjelper alltid!
 |
| Én ting har de skjønt i Sydneyoperaen: Skal man skjule skjønnhetspletter: Servér champagne! |
Man blir sulten av slike overdådige kulturelle inntrykk, så jeg begav meg i retning Rockpool Bar & Grill, der jeg hadde reservert bord for kvelden. Artig sted, en sal på størrelse med en middels katedral, minst tyve meter høye, svarte marmorsøyler, type se-og-bli-sett-sted, men på den hyggelige og litt avslappede måten, selv om noen helt sikkert blir uavslappet der også. Hvis man kan tenke seg en dyster-elegant art deco-utgave av Theatercafeen, så er man der. Bra sted, som har spesialisert seg på stekt kjøtt og grillet sjømat. Jeg gikk for grillet lammefilet og endte opp med fasan, da det var tomt for lam, men det var en skuffelse jeg helt fint kunne leve med.
En munter aften i Syndens Pøl
I Sydney bodde jeg på et lite hotell i bydelen Potts Point, som ligger rett ved siden av den litt mer livlige bydelen Kings Cross, et hipt backpacker- og utelivsstrøk preget av heftig livsførsel og avslappet moral på kveldstid. Minner litt om Grunerløkka på dagtid, med hyggelige småbutikker og cafeer, for den som har interesse for den slags. Nå var det imidlertid kveld. Relativt mangelfullt antrukkede småpiker i opptil flere aldre prydet inngangspartiene til muntre etablissementer med neonskilt der X’ene sto i kø. De kom med det ene smigrende forslaget etter det andre. Som gentleman takket jeg høflig for oppmerksomheten, tross alt ingen grunn til å være ubehagelig, de spurte jo pent, også ruslet jeg videre på leting etter et sted der kald øl kunne oppdrives. Det var slett ikke vanskelig.
 |
| Et tegn på at du er ved porten til Kings Cross. Take it, or leave it! |
Paradegaten Darlinghurst Road kunne fort havnet i den litt mer ekle delen av skalaen, men på et litt merkelig vis var det noe formildende ved området. Litt ”Joda, dette er Red Light District så det holder, men vi gjør det i det minste med et smil og glimt i øyet!” Den australske måten, jeg vil si Red Light District Light. Jeg burde sikkert blitt betenkt når jeg i tillegg så en pansret svartemarje merket ”Public order and riot squad” kjøre forbi i sakte fart, men en gentleman lar seg ikke affisere av slike tildragelser. Ser man bort fra disse ganske iøynefallende trekkene ved bydelen, oppdager man flere hyggelige barer og ifølge The Sydney Morning Herald, riktig gode restauranter.
 |
| Det ville vært lite gentlemanaktig av meg å ta bilde av de hyggelige pikene på Kings Cross, men i resepsjonen på hotellet mitt ble jeg hver kveld møtt av denne muntre damen. |
I en sidegate gikk jeg forbi en klubb med det hyggelige navnet ”Bookstore”. Jeg spurte gorillaen i døråpningen hvorfor stedet het Bookstore. Det spørsmålet hadde han aldri fått før. Munnen åpnet og lukket seg som på en gullfisk, og da jeg spurte om det var greit at jeg gikk inn, så han bare forvirret ut. Jeg ga opp forsøket på konversasjon, og gikk inn. Fra innsiden hørtes det munter musikk i genren rock, det var live konsert. Et band på fem gjorde så godt de kunne, entusiasmen var dog betydelig større enn talentet, og det skal sies at stedet faktisk ikke hadde øl, så jeg måtte ta til takke med en Corona.
På den andre side var stemningen god. Horden av publikummere, det var vel et godt dusin til sammen, holdt trøkket oppe under hele konserten, som varte en halvtimes tid. En litt vindskeiv kar sto foran den lille scenen og headbanget, for riktig å understreke hvor fantastisk dette var. Og da var det vel det.
 |
| Pissoiret i Sydneyoperaen var skuffende. Man hadde sett for seg noe sprelsk og lite brukervennlig, men det var skuffende funksjonelt og ordinært. Viser derfor et eksempel på det motsatte, fra restauranten Flying Fish. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar