Leseren bør advares. Dette er en blogg som inneholder tildels lange tekster. Utvilsomt vil det forekomme unødvendige fremmedord og tilsynelatende meningsløse bisetninger. Kommer man seg forbi disse hindrene vil man imidlertid finne humørfylte observasjoner og tidvis velformulerte betraktninger fra reiser i fremmede strøk, sett fra en forsøksvis gentlemans ubestridte synspunkt.


tirsdag 31. mai 2011

Paris - En aften på Kong

I uendeligheten av caféer, bistroer og restauranter i Paris er noen fantastiske, noen akseptable, andre er mer forglemmelige, også er det et og annet sted som gjør litt mer inntrykk. Ved bredden av Seinen, like ved Pont Neuf, ligger et helt kvartal overfylt av Louis Vuitton, et luksusartikkelfirma som designer damevesker som koster like mye som bistandsbudsjetter i små land. I de øverste to etasjene finner vi en japansk restaurant og cocktailbar av den litt mer avanserte sorten.

Kong

Dette er ikke et sted som umiddelbart tiltrekker seg den klassiske gentleman. En gentleman frekventerer vanligvis ikke etablissementer som ser det som nødvendig å plassere storvokste gorillaer i smoking ved inngangspartiet. Slikt signaliserer at stedet er tvilsomt, lite tillitsvekkende og tiltrekker seg berme av laveste sort. Således virker det bare frastøtende. Jeg burde selvsagt også holde meg for god til lettvintheter og politiske ukorrektheter ved å spille på det faktum at et sted som heter Kong har en gorilla på utsiden, men nevner likevel filmen King Kong. Man kjenner skepsisen.

Dørvakten på Kong.

Kjoler med høyt og lavt snitt
På den annen side seiler en gentleman gjennom livet under mottoet Homo sum, nil humani a me alienum puto. (”Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.”) Således har det seg at man en lørdagskveld tar heisen opp mot toppen av bygningen. Heisdøren glir opp, og ved en conciergedisk står tre småpiker og tar imot. Pikene er hentet fra aller øverste hylle og er av et visst kaliber, modellvakre og iført kreasjoner man gjerne ser på catwalkbilder fra motevisninger, den overdådige fremtoningen gjør at ellers siviliserte og dannede menn blir satt ut og sitter med halvåpen munn. Kjolene har både høyt og lavt snitt, med interessante detaljer både her og der. Elegant balanserende på ekstremt høye hæler viser de vei til bordet. Det slår meg at dette neppe kan være det optimale arbeidsantrekket for en servitør, men det skal jeg komme tilbake til.

Aftensolen går ned, og nattelivet i Paris våkner!

Vel dandert ved bordet, med et glass champagne trygt plassert i høyre hånd, observerer jeg omgivelsene. Interiørmessig er dette et sted som vekker mer undring enn beundring. Stolene er av gjennomsiktig plast, med bilder av overfriserte japanske modeller på stolryggen. Under en glasshimling henger det et ti meter langt fotografi av en modell som ligger på ryggen i fargerike og flagrende gevanter. For de som måtte være interessert i den slags, nevner jeg at det er en fransk herre ved navn Philippe Starck som må ta på seg all skyld for restaurantens utforming. Starck er kanskje mest kjent for å ha designet en litt upraktisk sitronpresse for Alessi på 90-tallet, som ser ut som en krysning mellom et romskip og en stankelbein.

Ville De latt konstruktøren av denne sitronpressen innrede dagligstuen?

Utsikten er imidlertid formidabel. Glasshimlingen er vestvendt, og en intens kveldssol i kombinasjon med utsikt mot Seinen og over de parisiske hustak gir en illusjon av å sitte utendørs. Det er slett ikke ueffent. På venstre side ser man nok en Louis Vuitton-bygning, og på motsatt side kan man beundre taket på et nedlagt kjøpesenter av Steen & Strøm-sorten, nedslitt med knuste ruter og duereir på taket, men observasjoner på gateplan kan avsløre at man er i ferd med å pusse opp bygget til en overdådighet av strømlinjeformet moteriktighet, og man mistenker at det nok er dette Paris trenger, et nytt kjøpesenter.

Alternativt interiør og tøysete konsept
Maten kommer på bordet, japanske nudler med hummerhale. Selv om interiøret er alternativt og konseptet antydningsvis tøysete, så er maten og vinen absolutt på høyden, det smattes dannet, med velbehag! Etter hvert som restauranten fylles opp, dukker det opp flere og flere kvinnelige servitører. Alle som én er de modellpene og kledt i de mest elegante kreasjoner, og alle antrekkene er forskjellige. Det tar derfor litt tid før man oppdager en liten pussighet, og blir lattermild. De kvinnelige servitørene er kun til stede som pynt, og det er åpenbart at utseendet er en sentral del av ansettelseskriteriene. De bærer ikke en eneste tallerken, ikke et eneste glass, ikke en eneste vinflaske. Det skal likevel sies at arbeidet med å pynte opp stedet er noe de klarer meget bra. Det mer manuelle grovarbeidet tar mannlige servitører seg av.

Utslitt serveringspike tar seg en pust i bakken etter å ha vist Arntonax til bordet.

Stedet er så hipt og trendy at det nesten skvulper over. Jeg morer meg storartet, men muligens av helt feil årsak. Klientellet er av den sorten man forventer å se på denne type steder. Jeg har i grunnen ikke for vane å frekventere denne type steder, men jeg er en fordomsfull person, og har en klar oppfatning av hva slags mennesker som går på slike steder. Noen av mine lykkeligste stunder oppstår når jeg opplever at mine fordommer slår til, og dette er en slik aften.

Pressede orkideer under bardisken
Elegant antrukkede unge mennesker med verdenstrette miner vises til sine bord, det ser ut som de lider, at denne kvelden kanskje representerer den mest ekstreme fortolkning av hva konseptet kjedsommelighet kan by på. De gjesper demonstrativt, og lider seg igjennom det ene glasset med champagne etter det andre, mens nabobordet, bestående av kunstnerisk utseende personer med flagrende gevanter, ser ut som de ønsker seg et helt annet sted. En eldre herre oppvarter en ung pike, som ser ut som hun kjeder vettet av seg, med det som resultat at herren anstrenger seg desto mer. En venninnegjeng, som ser ut som de er klippet ut av tv-serien ”Sex og singleliv”, gaper muntert og støyende ved et nabobord. I mellomtiden glir en aftenrød sol ned over Paris’ horisont.

Måltidet er ved veis ende, og man trekker ned en etasje, til cocktailbaren. Også her er hip- og coolheten satt i system. Høy stemning og lydnivå. Bardisken er i glass, der man kan beundre pressede orkideer under glassplaten, med belysning i rosa sjatteringer. En høyst kapabel platerytter sørger for stemningsmusikk av ikke ubehagelig karakter. Slik blir man sittende ved bardisken og observere sine medmennesker, bartendernes mer eller mindre kyndige drinkemiksing, folk som står i kø for å komme inn, og man reflekterer litt over hvordan kjønnene er konstruert, med tanke på at jenter doller seg opp når de går ut, mens guttene doller seg ned, på en litt sjaskete måte.


Fargerikt interiør til tross: Maltwhiskyutvalget var begredelig!

Det føles helt greit noe senere å bevege seg ut igjen i den milde Paris-natten. Man nikker høflig til Emanuel Desperados som fortsatt står ved døren, og ser frem til å skylle ned inntrykkene med en øl på en passende café.

http://www.kong.fr/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar