Kyproskonflikten på nært hold - Del II

Gamlebyen i Nicosia er omgitt av imponerende bymurer. Etter å ha ruslet litt rundt spankulerer jeg oppover en gate, som plutselig stopper. Det vil si, med en explorers erfarne blikk ser jeg at gaten strengt tatt fortsetter, men en robust veisperring bestående av oljefat, sandsekker, betongskrot og treplanker stopper den videre ferdsel ganske effektivt. På toppen av rukkelet sitter det en uniformert fyr i et lite skur, og stirrer forsøksvist bistert framfor seg med en maskinpistol i hendene. Et skilt forkynner at det er strengt forbudt å ta bilde, så det virker naturlig å gjøre nettopp dette.

Hit, men ikke lenger...

Jeg ruslet så bortover en øde sidegate, der bygningene er fraflyttet og forfalt. Murpuss skaller av her og der, ruter er knust og en og annen vegg er falt ut. En og annen bakgårdskatt spaserer rundt i nabolaget med eiermine. Jeg har aldri hatt fornøyelsen av å være i en krigssone tidligere, bortsett fra Paris i 1989, under 200-årsjubileet for den franske revolusjon. Utpå kvelden på nasjonaldagen befant jeg meg på Champ de Mars, ved Eiffeltårnet, det var folkefest, konsert og tiltagende stemning, og folk oppe i selve tårnet hadde oppriktig moro av å sende fyrverkeri nedover mot oss der nede på bakken.

Det var tross alt litt mer fredelig i Nicosias bakgater. En hundre meter bred buffersone skiller Kypros og Nord-Kypros, og i denne buffersonen står bygningene og det som måtte være der, slik de ble forlatt i 1974. Jeg får små glimt inn til selve sonen gjennom sprekker og vinduer, det er lettere absurd. En kar reparerer gamle biler i en improvisert garasje i en falleferdig bygning. Et par unge soldater passerer og myser mistenksomt på meg. Jeg smiler høflig og hilser belevent til luen, noe som tydeligvis forvirrer dem.


EU-kontroll ved grensen.



Grenseovergangen

Etter hvert kommer jeg til gågaten, som også er handlegaten, således ikke et sted en gentleman frekventerer om han ikke må, og nå måtte jeg. Også her stopper gaten, noen brakker og vaktboder og tungt bevæpnet personell gjør den videre ferdsel til dels lite innbydende, men her er det altså mulig å komme over grensen til Nord-Kypros. Blanketter fylles sirlig ut i en vaktbod, pass fremvises, og soldaten i vaktboden stirrer misbilligende på det, som skulle det vært et dødt dyr. Jeg får passere.


Bak denne kypriotiske lysfontenen midt i Nicosias handlegateser vi grensekontrollen
mellom Kypros og Nord-Kypros. Med parasoller og iskremboder kan den se gemyttlig ut,
men dette er byråkrati og autoritet satt i system.



En bister og uniformert kar står og prøver å se skummel ut, men han ser ikke så veldig travel ut, så jeg benytter anledningen til å plage ham. Jeg spør om han kan anbefale et godt spisested med tanke på en matbit noe senere på dagen. Jeg hadde et par adresser, men det skader ikke å høre med de innfødte. Dette er et spørsmål han tydeligvis aldri har fått tidligere, lettere forfjamset tusler han inn i vaktboden og kommer ut med et relativt stort veikart. Han kommer med en lengre tirade på tyrkisk som jeg ikke får så veldig mye mening ut av, vikler så kartet sammen igjen, smiler og tar meg i hånden og sier noe jeg tolker i retning ”Ha en fin dag!”

Selimiye-moskeen

Etter å ha kjempet meg gjennom noen forferdelige gater tettpakket med klesbutikker og glorete souvenirbutikker, og overraskende mange juvelerbutikker, kommer jeg til litt roligere gater, og med ett står jeg utenfor Selimiye-moskeen. Dette er en moské av den grandiose sorten, som innbyr til nærmere inspeksjon. Mine nyinnkjøpte italienske skinnsko settes på utsiden, og jeg trer innenfor, og kan ikke annet enn å beundre arkitekturen og dimensjonene. Den ble bygget på begynnelsen av 1200-tallet, opprinnelig var det en katedral, men ble omgjort til moské i 1570. Moskeen er synlig fra store deler av Nicosia, i den anledning har man festet blafrende tyrkiske vimpler mellom moskeens to minareter, slik at gresk-kypriotene skal ha noe pent å se på.


Selimiyemoskeen fra en dramatisk vinkel.

Jeg vikler meg så inn i noen sidegater og inn i et boligstrøk, og går meg vill. Tar frem sekstanten, peiler inn en kurs som virker noenlunde fornuftig, og kommer etter hvert på rett kjøl igjen. Det er ikke til å unngå at man legger merke til at standarden på bygningsmassen er betydelig dårligere på denne siden av grensen. Det er gammelt og nedslitt, på grensen til å være slum.

Etter hvert kommer jeg inn i mer trafikkerte gater igjen, og kjenner for litt lunch. Ingen steder virker umiddelbart tiltrekkende, men til slutt havner jeg på en liten café ned i en litt stille sidegate. Stedet har tre bord, jeg approcherer matronen bak disken, og vi kommer raskt til enighet om at jeg skal få en lokal øl, Efes, og en kebabvariant.


Smuget ned til militærforlegningen der det var dimmefest.

Mens jeg sitter og studerer omgivelsene og reflekterer over den almenne trafikksikkerheten, etter å ha sett gamlefar sette av gårde på moped med et lite barn bakpå, uten noen sjenerende selesystemer eller hjelmer for noen av de involverte, kan jeg ikke unngå å legge merke til en stadig strøm av unge karer som passerer bordet mitt, de piler nedover sidegaten og inn i et smug. Andre kommer opp fra samme smuget. Alle virker glade og fornøyde, de klasker hverandre på ryggen og skravler i vei. Til slutt må jeg spørre matronen hva denne trafikken skyldes, hun kan fortelle at grunnen til at disse muntre herrer er muntre er at de dimitterer fra militæret akkurat denne dagen. Nede i smuget ligger det en militærforlegning, og der er det fest. En slik glede kan jeg identifisere meg med, og løfter glasset mot de unge herrer når det faller seg naturlig. Selv dimitterte jeg fra Luftforsvaret senhøstes 1989, og bare noen dager senere falt Berlinmuren. Jeg var således fornøyd med egen innsats.

Tilbake på den sørlige siden av grensen finner jeg en bar oppå taket av et ganske høyt hus, utsikten over Nicosia er upåklagelig. Jeg bestiller et glass rødvin og reflekterer litt over dagens observasjoner. En merkelig by og en merkelig øy. Kypros ligger i skjæringspunktet mellom Øst og Vest, og har alltid vært sentrum for storpolitikken. Assyria, Perserriket, Alexander den Store, Romerriket, Egypt under Kleopatra – lang historie! Det var på Kypros Shakespeare la noe av handlingen i skuespillet ”Othello”. En bartender på hotellet jeg bodde kom med sin egen teori om hvorfor det ikke var mulig å få til noen løsning på Kyproskonflikten: Han mente okkupasjonen bare var et spill, at tyrkerne hadde en agenda, at det er betydelige oljeforekomster rundt Kypros som er årsaken til at tyrkerne i sin tid okkuperte øya. De har det ikke travelt.


Et sted mellom det vaiende flagget og minaretene går grensen. Været var pent.



Jeg ser mot fjellsidene nord for Nicosia, dekorert med det tyrkisk-kypriotiske og det tyrkiske flagget. Fra noen høyhus på sørsiden vaier det kypriotiske og det greske flagget muntert i vinden. Noen snarlig gjenforening virker ikke nært forestående.

Vinen var ikke så mye å skryte av, den heller.