Blackpool virker rent umiddelbart ikke som en gentlemans foretrukne og naturlige reisemål, men så hender det seg likevel slik at man plutselig befinner seg akkurat der. Det var en destinasjon jeg hadde avmålte forventninger til. Jeg kjenner to personer som hadde vært der tidligere, begge er briter, den ene karakteriserte stedet nådeløst som et gedigent høl med store mengder kriminalitet, mens den andre la inn en bekymringsmelding på facebook kvelden før avreise: Blackpool?!!!???? Stakkars deg! LOL!” Det virket ikke lovende.
 |
| Ikke akkurat Paris, selv om byarkitekten hadde ambisjoner i den retningen. |
Det jeg så langt visste om stedet var at det er en kystby i Lancashire, litt nord i England, like ved Manchester, med Irskesjøen som nærmeste nabo. Som sådan er stedet naturlig utsatt for vær og vind, og ganske riktig viste det seg å være liten storm med orkan i kastene stort sett under hele oppholdet. En gentleman er dog vant til å være i vinden, og kler seg deretter. Dette var på høstparten, og tweed var et naturlig antrekk.
Dette har vært en mye mer betydelig feriedestinasjon for britene enn det jeg hadde vært klar over. Jeg hadde bare vært klar over Blackpools eksistens etter å ha truffet på navnet ved enkelte anledninger innen den klassiske litteraturen, for eksempel Andy Capp. Stedet har vært en turistdestinasjon helt siden midten av 1800-tallet, da bading plutselig ble ansett for å være helsebringende blant overklassen, og stedet hadde sin desiderte storhetsperiode i første halvdel av 1900-tallet, da 17 millioner besøkende fant veien til Blackpool hvert år, slett ikke dårlig for en by med skarve 140 000 innbyggere. Man påstår at Blackpool har flere hotell- og sengeplasser enn hele Portugal til sammen, noe som ved observasjoner ikke virket helt usannsynlig. Blackpool er visstnok homsebyen framfor noen i denne delen av England, men etter tre år i en tung kulturinstitusjon full av kunstnere tar man den slags med et skuldertrekk. Rykter forteller at Adolf Hitler sparte Blackpool fra å bli bombet, da han hadde sett for seg å bruke stedet som rekreasjonsområde, når invasjonen endelig var fullført.
 |
| Her ser vi Blackpools fremtid lærer seg knepene på casionets barneavdeling. |
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en fordomsfull jævel, men jeg prøver å skjule det bak et charmerende og chevaliersk vesen. Men det må sies: Blackpool er det mest blodharry sted jeg noen gang har sett! Det er en krysning mellom svenskehandelens harrypreg og de litt usympatiske sidene ved ferielandet Syden, paret med engelskmennenes aldri sviktende sans for dårlig smak. Her er det fastfoodsjapper med glorete plakater, side om side med kasinoer og tallrike spillehaller, der småbarnsmødre tilbringer formiddagen, mens barna sannsynligvis synes det er festlig med alle de blinkende lysene. Likeledes finnes det en mengde showteatre, der det ene Abba-tribute-bandet slår det andre i hjel. De som eventuelt trodde at danseband i like pastellfargede dresser er et skandinavisk fenomen tar feil. Sentrumsgatene er preget av jallabutikker av den sorten man gjerne finner rundt jernbanestasjoner i store byer. En og annen hyggelig pub drar imidlertid opp inntrykket.
Blackpools landemerke er et 125 meter høyt tårn, som er en kopi av den øvre delen av Eiffeltårnet. Den ser for så vidt imponerende ut, men man stusser jo over at engelskmennene, som hater Frankrike og alt det står for mer enn noe annet her på jord, lager et rent plagiat av franskmennenes mest berømte turistattraksjon. Det skal også sies at den egyptiske obelisken som står ikke så langt unna, også virker en smule malplassert. Blackpools tre pirer er imidlertid av umiskjennelig engelsk merke. Lange er de, med fornøyelseselementer helt ytterst. Den ene piren har et helt tivoli der, med pariserhjul og berg- og dalbane.
The Illuminations
Strandpromenaden må nevnes. Langs promenaden går noen sjarmerende gamle trikker fra 1950-tallet, noen av dem dobbeltdeckere, koselige i formen og nostalgiskmuntre i fargene. Spaserstier går nede langs vannet, her er det gode muligheter for frisk luft, om det da ikke er avstengt når bølgene fra Irskesjøen slår over moloen.
 |
| Hyggelig bytrikk! Plastfigurene som henger over traseen neonbelyses om kvelden, og representerer kanskje det ypperste av britisk dårlig smak. |
”The Illuminations” er et pussig fenomen. Langs hele den 11 km lange promenaden har Blackpool hengt opp store figurer av dyr, fisker, blomster, havfruer, som neonbelyses på kveldstid hver høst. Det er noe lett smakløst over det, på samme måte som glorete julegater i Las Vegas. Jeg har aldri vært i Las Vegas, men jeg har en klar forestilling om hvordan julegatene ser ut. Mot enden av promenaden var det en del større varianter, som ser ut som fasaden på morohusene og spøkelseshusene man ser på tivoli. Postman Pat har en egen seksjon. Det var mange av dem, redselsfulle i sin overdådige smakløshet. Det mest fascinerende er at dette er det Blackpool skryter mest av, dette er de faktisk stolte av å vise frem til besøkende. En rar by. Selv britene jeg snakket med senere virket litt brydd over fenomenet, og følte et visst behov for å unnskylde seg på nasjonens vegne. En kar fra London mente det hang sammen med arbeiderklassens diskutable smak, da den jo var litt enkel, og at Blackpool opprinnelig var en feriedestinasjon for nettopp arbeiderklassen. His words, not mine.
The natives go silly
Man har et bilde av britene som verdige, sofistikerte og gentlemanaktige. Under en festmiddag, Best of British, fikk jeg et litt mer nyansert bilde av britene. De fleste hadde kledd seg ut som berømte briter, enten som Robin Hood, Broder Tuck eller Jomfru Marion, eller som Alice in Wonderland, Beefeetere, riddere, Shakespeare osv. En i delegasjonen hadde iført seg gul dommerdrakt, med fløyte og både gule og røde kort. En dame hadde kledt seg ut som Bassett-konfekt, andre hadde på seg missekonkurransebånd med Miss Blackpool eller Miss England, andre igjen hadde Spice Girls-kjoler, den med det britiske flagget.
 |
| På festmiddag tar britene frem det fineste antrekket de har. |
Festsalen var pyntet på vanvittig maner. Britiske flagg hang overalt, bordene var pyntet med tant og fjas, det lå festeffekter rundt forbi, muntre ting som pil og bue, vannpistoler og blåserør. I små boder kunne man kaste på blikkbokser, skyte med luftpistol og kaste ringer, i håp om å vinne en teddybjørn. De hadde satt opp en egen popcornvogn, og det var også en maskin der man kunne få sukkerspinn. Tanken var, ble jeg fortalt, at festen skulle ha kjente og kjære elementer av det britene forbinder med ferie ved kysten.
I slike situasjoner er det selvsagt fristende å trekke seg litt tilbake og observere, mens man rister litt på hodet, men det er meget mer festlig å la prinsippene fare for anledningen. Stemningen sto i taket fra første stund. Vannpistolene ble umiddelbart tatt i bruk med stor entusiasme, av seriøst voksne personer jeg hadde sett i alvorlig dress tidligere på dagen. Pil og bue har jeg ikke skutt med siden jeg gikk i kortbukser, dette var en artig aktivitet i matpausene. Det vanligste, lærte jeg, var å sikte på noen ved nabobordet, for så å late som ingenting dersom man traff. Jeg var fornøyd etter en fulltreffer i venstre del av Miss Englands akterspeil, dog skal det sies at målet var stort, og vanskelig å bomme på.
Så hva ble konklusjonen? Blackpool er et litt annerledes sted, men har på sitt eget lille vis en viss sjarm.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar