Paris - Napoléons grav

Foruten et til dels dominerende metalltårn som arrangementskomiteen i forbifarten glemte å demontere etter verdensutstillingen i 1889, er det et annet byggverk som i like stor grad preger bybildet i Paris. En gyllen kuppel ruver majestetisk over hustakene på Rive Gauche, og gnistrer i formiddagssolen. Synlig som den er fra hele byen, pirrer den nysgjerrigheten. Snirkler og ornamenter kan skimtes, og man aner at dimensjonene på bygget er enorme. Iført lyst spaserantrekk og hvit stråhatt spankulerer jeg over Pont Alexandre, kanskje den mest overdådige utsmykkede av alle broene over Seinen. Gullfargede statuer på broelementene passeres uten at jeg lar meg imponere i altfor stor grad, simpelt publikumsfrieri. Bah!

"Og da tar vi oddetall på denne siden av gaten, og partall på den andre! Har alle forstått?"

Gatenummerordningens far

Forundersøkelser hadde fortalt meg at kuppelen langt der fremme er Invalidedomen, der Napoléon Bonaparte ligger gravlagt. Denne monsieur kjenner vi jo fra historietimene. Fransk samfunnsreformator som grunnla statistisk sentralbyrå og moderne arkeologi, som var den første som satte i gang vaksinasjonsprogram av hele befolkningen, som innførte det metriske system (meter og centimeter, gram og kilo), og som ikke minst velsignet en hel verden med gatenummerordningen, med partall på den ene siden av gaten og oddetall på den andre.

Napoléon hadde gode innspill med Champs-Elysées, med Triumfbuen i den ene enden og Louvre-museet i den andre. Her anbragte Napoléon tallrike kunstverk han hadde tatt med seg som souvenirer fra reiser i utlandet. Han ønsket også å grave ut Suezkanalen, det kom dessverre ikke lenger enn til tegnebrettet, noe som i stor grad skyldtes en slurvete regnefeil. En ingeniør hevdet hardnakket at høydeforskjellen mellom Middelhavet og Rødehavet var altfor stor til at prosjektet kunne la seg gjennomføre.

Staselig og fint skal det være!

Jeg nærmer meg kuppelen, men en relativt stor, bred og gammel mursteinsbygning ligger rett og slett i veien for den videre ferdsel. Hôtel des Invalides er et tidligere pleiehjem for krigsinvalide, bygget under Ludvig 14. I dag er det museum for den franske armé. Stedet er omgitt av tallrike kanoner og høye gjerder, tilsynelatende vel bevoktet av militærpersonell bak en gitterport. Akkurat denne formiddagen er det med all tydelighet noe som skjer.

Stjerner og medaljer
Vaktpersonellet virker for anledningen litt mer enn normalt striglet. Blanklakkerte, mørke biler passerer gjennom porten mens uniformskledte dignitærer i baksetet hilser stramt til luen. Det funkler i stjerner og medaljer. Bilmerker er ikke noe en gentleman interesserer seg noe videre over, men det kan ha vært en Renault, som også er en til dels uanstendig cognac.

Det franske militærakademi feirer 50-årsdagen, med stor festivitas og påfølgende salutt.

Det mest fornuftige ville muligens være å gå rundt kvartalet, men for en gentleman er det mest naturlige, skal man i en viss retning, å gå rett frem. Jeg approcherer porten, der sorte biler passerer på rekke og rad, får blikkontakt med portvakten, en ung fyr som ser ut som han knapt nok har fullført ungdomsskolen. Jeg gir denne et fast blikk, et stramt smil og et bestemt nikk, retter to fingre opp mot hattebremmen, og går med målbevisste skritt opp mot bygningen. Man er da gammel korporal fra den kalde krigens dager, og vet hva som skal til. Portvakten ser litt forvirret ut, men så kommer det en ny bil, og han mister interessen.

Tydeligvis er det en eller annen høytidelighet på gang, og ganske riktig viser det seg at det franske militærakademi feirer 50-årsdagen nettopp denne formiddagen. En ekserserplass innenfor bygningskomplekset er viet en større seremoni. Militærorkester og æreskompanier er stilt opp på plassen etter et sinnrikt system, veteraner og andre står i stram givakt. Jeg stiller meg nysgjerrig opp på sidelinjen sammen med en gjeng tilskuere, og prøver å se naturlig ut.

Slikt er jo interessant, og franskmennene er udiskutabelt dyktige på pompøse, militære seremonier, men etter å ha bivånet seansen i noen minutter slår det meg at dette nok vil utarte til en langdryg seanse av begrenset interesse. Jeg unner meg å se en kar marsjere frem og tilbake med hevet sabel, noe han gjør riktig bra, samt å høre en stram versjon av Marsaillaisen, før jeg rusler forbi ekserserplassen, og kommer ut på andre siden av bygget, der selve Invalidedomen ligger.



Frankrike har alltid hatt sans for nøysomhet og antydningens kunst.



Napoléon med sin hær, evt Hæren med sin Napoléon

Invalidedomen er på størrelse med en middels katedral, bygget i omtrent samme stil som Peterskirken i Vatikanet, og det er her Napoléon ligger gravlagt. I ene enden er et stort og forseggjort alter, med en høy og overdekorert baldakin. I sidekapeller ligger utvalgte familiemedlemmer av Napoléon i overdådige sarkofager. Øvrige militære den franske stat har ønsket å gjøre stas på etter sin død ligger også gravlagt her. Hovedattraksjonen, Napoléon selv, ligger i midten av domen. I midten av et stort sirkelformet hull ruver en gigantisk brun marmorkiste, aldri har jeg sett noe lignende, og med tanke på at den store samfunnsreformatoren etter sigende var ganske liten av vekst, så blir det noe antydningsvis tøysete over det hele.

Langs veggene er det tallrike marmoravbildinger av Napoleon, han er fremstilt som en romersk gud, og holder frem skrytelister over alt han har utført, av både samfunnsmessig, bygningsmessig eller av militær karakter. Det er så til de milde grader tydelig at den franske armé er grundig stolte av Napoléons bravader.



"Dét fikk jeg gjort, og dét fikk jeg gjort, og dét fikk jeg gjort, og..."



Jeg må jo innrømme at jeg blir litt imponert over dimensjonene, men rister likevel litt på hodet og rusler ut av domen, for så å ta turen innom Musée de l’Armée, militærmuseet, der den franske militærhistorien dokumenteres, med betydelig vekt på første og andre verdenskrig, rikt illustrert av bilder og verveplakater, hjelmer og uniformer, sabler og kanoner. Slikt er for all del interessant, og en gentleman har en naturlig interesse for historie, men dette er et museum som kanskje egner seg best i meditativt og lett depressivt modus utpå høstparten, en ettermiddag i regnvær, ikke en varm lørdags formiddag, med de parisiske boulevarder badet i vårsol. Dette er ikke et muntert museum der man trekker på smilebåndet i tide og utide, kanskje med et og annet unntak:


Militær propagandaplakat fra en tid da man så litt annerledes på tingene.

 

Med tanke på den foranstående lunchen på Benoit (brasserie ikke så langt fra Louvre, som for øvrig viste seg å være et aldeles utmerket sted, og med Alain Ducasse på eiersiden og en stjerne i Michelinguiden skulle det da bare mangle), lot jeg det være med kun en kort times visitt på militærmuseet i denne omgang.