Kyproskonflikten på nært hold - Del I

Kypros er et sted den gjengse reisende forbinder med sol, strender og en ukomplisert tilværelse, og man tenker kanskje ikke nevneverdig over at Kypros er en delt øy, før man plutselig står omgitt av tungt bevæpnet og seriøst bebartet militærpersonell i en grensekontroll, midt i gågaten i Nicosia, og famler etter passet.

Historien er innviklet, men i bunn og grunn har det seg slik at Tyrkia invaderte den nordlige delen av Kypros i 1974. Argumentet var å beskytte det tyrkiske mindretallet mot ufine grekere, det hadde vært noen episoder, og hadde bygget seg opp over tid. Tyrkerne rykket sørover med friskt mot og betydelig entusiasme, helt til britene som tilfeldigvis var til stede hevet et øyenbryn og utbrøt ”Now, listen here, my good man!” Kypros var jo tidligere britisk kronkoloni. Britene stoppet tyrkerne, men da hadde de allerede erobret en tredel av Kypros, og slik ble det.


Anstrengt naboskap. Egentlig imponerende at man har lagt så mye arbeid i å dekorere
en fjellside, utelukkende for å irritere naboen.

Området er fremdeles okkupert. Tyrkisk-kypriotene har erklært seg som egen stat, Nord-Kypros, under klappsalver og bifall fra strengt tatt ikke noen andre enn Tyrkia. Grensen mellom Kypros og Nord-Kypros er strengt bevoktet, tidligere var det ikke snakk om at kyprioter kunne passere verken til eller fra, noe som har vært kilde til mange tragedier og skjebner, splittede familier og slikt.

Møte med folkedypet

Dette er jo slikt man leser om i romaner fra den kalde krigens dager, Berlinmuren und so weiter, og før jeg kom til Kypros hadde jeg sett for meg at det mest var politikerne som var uenige, at det forlengst hadde gått prestisje i saken, og at befolkningen på begge sider var interessert i gjenforening. Ikke helt slik, skulle det vise seg. Idet jeg nærmet meg Nicosia så jeg fjellsiden nord for byen, der et enormt område i selve fjellsiden var farget som det tyrkisk-kypriotiske og det tyrkiske flagget. En åpenbar provokasjon.  Jeg spurte sjåføren litt om dette, hvordan gresk-kypriotene så på dette. Han aste seg alvorlig opp, fortalte hvor møkk lei han var av tyrkisk-kypriotene, håpløse døgenikter som han mente bare var ute etter bråk, som fikk vann og strøm fra gresk-kypriotene, uten å være villig til å betale noe for det. Hadde han vært president skulle han satt opp en tyve meter høy mur mellom Kypros og Nord-Kypros, og latt faenskapet seile sin egen sjø. Klar tale!

Poste restante

Neste formiddag besøker jeg hovedpostkontoret i gamlebyen, det er som klippet ut fra den kalde krigens dager, gammeldags utformet med åtte personer bak en treskranke, uten en eneste datamaskin eller elektronisk installasjon i lokalet. Som nostalgiker fikk jeg tårer i øynene over en egen luke for poste restante.

Her unner vi oss en liten pause. For lesere som har kommet til verden etter Berlinmurens fall: Arntonax skal forklare! For lesere som lurer på hva Berlinmuren er: Glem det! Dere er virkelig, virkelig på gal blogg.

Før internett og mobiltelefonen måtte man ta i bruk postvesenet eller noe man kalte for telegraf, for å få tak i andre mennesker, eventuelt rope veldig høyt. Dette kunne ta sin tid, gjerne flere dager. Det kunne være at man kjente en fyr, og visste at vedkommende bodde i Argentina. Man ønsket å sende et brev til fyren, men hadde ikke adressen, kanskje hadde ikke fyren noen adresse heller, eller noe telefonnummer. Dette var slett ikke uvanlig på den tiden.



Dette var det man i gamle dager kalte "et brev". Man skrev det man ønsket å formidle med fjærpenn eller blyant ned på et ark, puttet det så i et annet ark som var brettet rundt, skrev på det ytre arket hvor man ønsket at det skulle bringes, og klistret på noen fargerike klistremerker. Disse sikret at offentlige funksjonærer fraktet arket fra en rød kasse man puttet brevet i, til en tilsvarende kasse som tilhørte den personen man ønsket å komme i kontakt med. Pre-facebook.

 Det gikk ikke an å google folk i gamle dager, og facebook var ikke oppfunnet. En løsning var, forutsatt at fyren visste at det kom til å komme et brev på et eller annet tidspunkt, å sende brevet poste restante. Det er fransk, og betyr ”tiloversbleven post”. Opplegget var at man sendte et brev til Dr. Arntonax, Poste Restante, Nicosia, Kypros. Det kunne således gå mange dager, kanskje noen uker, før Arntonax kunne gå til posthuset og høre om det var kommet noe poste restante, og det hadde det jo, og dermed var kontakten opprettet. Det geniale er at dette er et system som fungerer i det internasjonale postvesenet også i dag, selv om det kanskje ikke er så mange som benytter seg av tilbudet.

Enosis

Vel installert på en liten café i en av de mange bakgatene i gamlebyen i Nicosia, ser jeg litt på et kart. Det er ikke vanskelig å se tyrkernes poeng. Øya Kypros ligger så nærme Tyrkia at man nærmest kan hoppe over. Det som gjør ting litt mer komplisert enn en vanlig nabokrangel er at både Tyrkia og Hellas, tradisjonelle arvefiender, er medlemmer av Nato. Kypros er historisk og kulturelt sammenkoplet til Hellas, og mange ønsker at disse to landene skal slås sammen, en gammel drøm som kalles Enosis. Hellas og Kypros gir hverandre alltid 12 poeng i Eurovision Song Contest.





På dette utmerkede jernbanekartet fra 1956 ser vi hvor Kypros befinner seg
 i forhold til Hellas, som ligger litt til venstre for venstre billedkant.

Kypros tenker for tiden litt på et Nato-light-medlemskap. Dette kunne jo blitt ganske underholdende, da man ville fått en situasjon der et Nato-medlemsland okkuperer et annet, på den annen side vil Kypros aldri kunne bli medlem, da Tyrkia utvilsomt vil nedlegge veto. Likeledes er Kypros og Hellas medlem av EU, der Tyrkia vil inn. Det er mange grunner til at det aldri vil skje, men en av de viktigste er Kyproskonflikten. Både Hellas og Kypros vil nedlegge veto mot tyrkisk medlemskap, all den tid tyrkerne okkuperer Nord-Kypros. Mange har forsøkt å komme med løsning på konflikten, med den ene fredsplanen etter den andre. FN-leder Kofi Annan lanserte en fredsplan som ble sendt ut til folkeavstemning både i nord og i sør i 2004. Resultatet var ganske entydig: De i nord vil gjerne gjenforenes, mens de i sør vil ikke det, ikke på noen som helst måte. Sånn går nå dagene.



Kypriotisk torghandel. Småpiken til venstre lar seg ikke forlede
av den sleske grønnsakselgerens billige argumenter.

Grekerne

På flyet ned til Kypros satt jeg ved siden av en makedonsk småpike. Hun led av flyskrekk, og taklet dette ved å skravle uavbrutt. Hun hadde besøkt familie i Norge, viste bilder fra oppholdet, fortalte om familien og jobben, og hevdet at nordmenn drakk for mye. Det er vanskelig å argumentere mot slike påstander, jeg kunne jo ikke godt si at jeg mente vi ikke drakk nok. I neste nå fortalte hun at familien hennes i Makedonia lagde vin og raki, en grappavariant, og hun kunne fortelle at de som drakk et glass raki før maten hver dag, alltid var sunnere og friskere enn de som ikke gjorde det.

Artikkelforfatteren går nye veier for å forstå Kyproskonflikten.

Jeg må innrømme at familieforholdene til ukjente makedonske småpiker ikke engasjerer meg så meget, jeg følte for å heve samtalenivået et par hakk og skjøt inn et par velformulerte spørsmål om det betente forholdet mellom Makedonia og Hellas. Var det så ille som man hører? Overdriver man ikke aldri så lite? Nei, man overdriver ikke. Den makedonske småpiken kunne fortelle at forholdet er betent og hatefullt, i aller høyeste grad. Når jeg tenkte etter, var jeg ikke overrasket. I Kyproskonflikten er grekere en av aktørene. Grekere er i grunnen Europas kranglefanter. Hellas er den karen på puben som alltid er blakk og skal låne penger, som alltid leter etter noen å bråke med, og som er et helvete å ha som nabo.