Paris - Shakespeare and Company

Få skritt fra smakløse souvenirboder, sjelløse cafeer og horder med diskutabelt antrukkede turister ved ellers utmerkede Notre-Dame de Paris, ligger en liten oase av et sted, på Rive Gauche, Seinens venstre bredd. Her finner man en unnselig liten bokhandel, en perle for den som har et snev av interesse for bøker og litteratur. Shakespeare and Company er en bokhandel som i over nitti år har virket som en magnet på forfattere, folk som tror de er forfattere, folk som gjerne vil bli forfattere, folk som liker å omgås forfattere, drømmere og romantikere, samt folk som ganske enkelt liker bøker.

På jakt etter godbiter hos en bouquiniste ved Seinens bredd.

Joyce og Hemingway

Sylvia Beach var en amerikansk dame som i 1919 åpnet bokhandelen, som raskt ble et møtested for det litterære miljøet i Paris. James Joyce og Ernest Hemingway var blant stamgjestene. Joyce var på den tiden i ferd med å sluttføre verket Ulysses. I dag er boken mest kjent for at ingen orker å komme seg gjennom den, til tross for at alle har hørt om den, men på 1920-tallet var dette et skandaleomsust verk allerede før utgivelsen. Det som kanskje var mest problematisk for Joyce var at ingen forlag ville gi ut boken, ikke irene, slett ikke britene og i hvert fall ikke amerikanerne, grunnet det lettere saftige språket om dagliglivet i Dublin. Løsningen ble at Shakespeare and Company ga den ut på eget forlag.

Bokhandelen ble nedlagt under krigen, men fikk sin grande finale under den kaotiske frigjøringen av Paris. I gaten var det bråk og alo, og plutselig sto Ernest Hemingway og en gruppe soldater utenfor bokhandelen og ropte på Sylvia. Hun kom ut, stor gjenforeningsscene fulgte, Hemingway kysset henne, til stor applaus fra folk omkring, og han lurte på om hun trengte noe hjelp. Sylvia nevnte noen snikskyttere på taket som skapte generell irritasjon og en smule mistrivsel i nabolaget. Hemingway & co tok således turen opp på taket, det ble litt skuddveksling ut av det hele, før de hastet videre for å frigjøre vinkjelleren på Hotel Ritz.


Utsikt fra tårnet i Notre-Dame de Paris. Her ser vi bokhandelen, dvs vi gjør det dessverre ikke,
da et tre står i veien. Shakespeare and Company befinner seg til venstre for det lave huset.



"Sosialistisk utopi forkledd som en bokhandel"

Det ble så stille noen år, men så, i 1951 dukket det opp en ny amerikaner med sans for litteratur. Shakespeare and Company gjenoppsto som en fugl føniks. Rett nok et helt annet sted, men den litterære ånden var der. George Whitman var en eksentriker med ekte kjærlighet for litteratur, han brød seg ikke så mye om økonomien, og hadde en hang til bohemsk tilværelse. Han kalte bokhandelen sin for ”en sosialistisk utopi forkledd som en bokhandel”. Det gikk ikke mange år før Shakespeare and Company igjen var en institusjon i Paris, det ble raskt base for Beat-generasjonen, og de franske myndighetene har utnevnt bokhandelen som en del av byens kulturarv.

Arntonax i siviliserte omgivelser, han antar at den franske småpiken
velger ut noe av søstrene Brontë, da det høres fransk ut.

Det er enkelt å finne bokhandelen, samtidig er den lett å gå forbi. Det enkleste er å ta utgangspunkt i plassen foran Notre-Dame, og så rusle over broen til høyre, og over veien Quai de Montebello. Lett skjult bak noen trær, i et gammelt og anonymt hus, åpenbarer det seg en alderdommelig fasade med noen bokhyller og noen benker på utsiden. Trafikken dundrer forbi bare noen meter unna, men stedet har slik en ro ved seg at man helt enkelt ikke merker gatestøyen.

Idet jeg står og blar i et par bøker overhører jeg en samtale. En gentleman lytter selvsagt ikke til andres samtaler, med mindre de er av interessant karakter. En ung dame, mørkhåret og spinkel, lurer på om det stemmer det hun har hørt, at unge skribenter og forfattere kan overnatte i bokhandelen. Damen hun henvendte seg til bekreftet dette, og forklarte ordningen. Man kan låne en sengeplass i bokhandelens øvre etasje og overnatte der, i kortere eller lengre tid. Dette er gratis, mot at man arbeider et par timer i bokhandelen hver dag, det være seg med renhold, hjelpe kunder, bistå under ulike arrangementer osv. Selvsagt er det ikke noen automatikk i dette, man må først gjennom et nåløye i form av en samtale med sjefen Sylvia, George Whitmans datter. Bokhandelen har alltid hatt som mål å hjelpe forfattere.

Tumbleweeds

Bokhandelens mantra er ”Vær gjestmild mot fremmede, de kan være engler i forkledning”. Forfatterspirer som bor på stedet kalles tumbleweeds. De kommer, blir en stund, og reiser videre. Kjennere av gode westernfilmer vil nikke gjenkjennende til begrepet, tumbleweeds er de ugressballene som blåser av gårde gjennom øde gater, mens man venter på at Clint Eastwood skal ordne opp. Oppe i andre etasje er det flere små rom, tapetsert med bokhyller, med små sofaer her og der, det er her forfatterspirer kan overnatte.


Overnattingssted for fremtidige Hemingwayer. Skulle man ikke få sove
kan man alltids lese på sengen, eller kanskje ta en liten trudelutt på pianoet.



Stedet er meget avslappet. Det oppfordres til å ta det med ro, slå seg ned i en sofa og lese en stund, om man føler for det. Det er noe eksentrisk og uvirkelig over stedet, litt bohemsk. Normale regler gjelder ikke, og kontrasten til de mer strømlinjeformede bokhandlerne er slående. Der jeg blir stresset av å gå i kø i bokhandleren Fnac, blir jeg avslappet og i vater av å tusle rundt på Shakespeare and Company, i trange rom tapetsert med skakke hyller, med bokstabler overalt, i et tilsynelatende evig kaos.

Det er en salig sammenblanding av bokhandel, antikvariat, bibliotek, museum, valfartssted, litteraturhus og bed & breakfast. En vegg er tapetsert med små lapper, med hilsener fra besøkende. Stedet arrangerer litteraturfestival, møte med forfattere, diktopplesning, lesesirkler, skrivekurs og konserter.

Hva jeg kom ut av bokhandelen med? En ganske pen utgave av ”The private memoirs and confessions of a justified sinner” av James Hogg.

http://www.shakespeareandcompany.com/