Notre-Dame de Paris

En gentleman forsøker intuitivt å styre unna de mest åpenbare turistattraksjonene, men det finnes unntak fra regelen. Det sitter i ryggmargen å vite hva som er gentlemanaktig, og hva som ikke er det. Man har for eksempel Euro-Disney, et typisk sted man bør unngå. Notre-Dame de Paris er derimot et utpreget gentlemansted med store historiske sus, Napoléon ble kronet til keiser her, og katedralen er gjort legendarisk i Victor Hugos roman ved samme navn.

Folk som har vokst opp med bokhyller i hjemmet vil nikke gjenkjennende. Victor Hugos ”Ringeren i Notre-Dame”, som for øvrig kun heter ”Notre-Dame de Paris” på fransk, er en av de virkelig store klassikerne i verdenslitteraturen. Romanen ble ferdigskrevet i 1831, etter en rekke utsettelser. Hugo hadde stadig andre prosjekter som var langt festligere å sysle med, og fikk ikke fortgang på fjærpennen før forleggeren satte kniven mot strupen, truet sannsynligvis med økonomiske represalier, og ga ham et halvt år på å fullføre.

La Esmeralda og hennes beilere

All handling i romanen foregår i, rundt og oppå katedralen. Sigøynerpiken La Esmeralda er sentral i handlingen, nesten helt uskyldig sørger hun for at det meste går til helvete for samtlige av bokens hovedpersoner. Den pukkelryggede ringeren Quasimodo, erkediakonen Frollo og offiseren Phoebus higer (fint ord, brukes altfor lite) alle om yppige Esmeraldas gunst. Phoebus forfører henne, men blir knivstukket av den sjalu Frollo, Esmaralda får skylden for ugjerningen og blir henrettet. Quasimodo dreper av den grunn Frollo ved å kaste ham ut fra et av tårnene, hvorpå han sakte sulter i hjel, sørgende ved Esmeraldas lik. Phoebus overlever riktignok, men som dikteren kan fortelle, det gikk ikke så bra med ham heller, han ble gift. Romanen ble voldsomt populær, og var en sterkt medvirkende årsak til at Notre-Dame ble totalrenovert i 1845, kanskje særlig fordi Hugo gjorde store poenger ut av hvor nedslitt katedralen var.



Romanen har kommet i mange utgaver, og er filmatisert en rekke ganger, og har til og med kommet som musikal. Å radbrekke en roman og lage forkortede ungdomsutgaver kan man mene mye om, men det får da i det minste ungdommen til å lese. Å tilgi Disney-konsernet sitter imidlertid lenger inne, de gjorde en formidabel innsats for å ødelegge romanen for noen år siden, ved å lage en tegnefilmversjon med happy ending, og valgte å understreke respektløsheten med oppfølgeren Ringeren i Notre-Dame II.

Fantomet i Notre Duck

Skribenten merker seg for øvrig at Disney har blitt nevnt i negativ sammenheng to ganger i løpet av reiseskildringen. Det er kanskje litt slemt, jeg er oppriktig glad i Donald Duck, så for balansens skyld trekker jeg fram et langt lykkeligere grep fra Disney-konsernets side, da de i 1965 publiserte den klassiske historien ”Fantomet i Notre Duck”, der en inspirert Carl Barks tegnet en blåkopi av den gotiske katedralen i Andeby.

Fantomet i Notre Duck - klassisk Carl Barks-historie,
en vellykket krysning mellom Phantom of the Opera og Ringeren i Notre-Dame.

Men det er på tide å forlate fiksjonen, dette er da ikke en litteraturblogg heller, og en tidlig morgen vandrer jeg mot katedralen. Det parisiske bakerlauget har okkupert forplassen denne formiddagen, og satt opp gedigne partytelt i anledning den tradisjonsrike brødbakedagen eller noe slikt, og fylt teltene med en armé av bakere, væpnet til tennene med kjevler og grytekluter. Den delikate eimen av nystekte, struttende baguetter og smørspekkede croissanter blander seg denne vårlige morgenen med den liflige eksosduften fra den tett trafikkerte gjennomfartsåren som de parisiske myndigheter har valgt å la gå rett framfor katedralens forplass, ettersom justisbygningen og politiets hovedkvarter befinner seg i samme område, og skal være lett å komme seg til. Den samme praktiske holdningen innen byplanlegging finner vi ved Musée de Louvre, et annet gentlemansted, der en tett trafikkert vei muntert dundrer gjennom museumsområdet.

Frankrikes mest besøkte attraksjon

Den gotiske katedralen entres og besiktiges, og jeg får en påminnelse om at til tross for historikken og dimensjonene, så er det også en kirke som har en egen menighet, og som bruker den. Det er morgenmesse når jeg kommer inn. Tallrike turister virrer rundt og oppfører seg støyende. Rundt 13 millioner mennesker besøker Notre-Dame hvert år, således er det en av verdens mest besøkte attraksjoner. Dette er ganske mange mennesker, ca 36 000 stykker hver eneste dag. Morgenmessen er plassert i et eget adskilt felt i katedralen, der den vesle menigheten sitter tildels uforstyrret. Jeg føler meg like fullt litt ubekvem med situasjonen, føler jeg forstyrrer, så jeg går ut igjen etter kort tid. I stedet går jeg rundt hjørnet av katedralen, der man kan gå opp til tårnene.


I et lite sidekapell er det en liten utstilling av glitrende ting,
som denne kamé-samlingen med samtlige katolske paver avbildet,
fra Sankt Peter frem til idag, bortsett fra motpavene. 



Det å stå tidlig opp er en ubetinget fordel i så mange henseender. Fordelen med å være tidlig ute når man skal opp i tårnene på Notre-Dame er at man slipper å stå en time i kø. Steintrappen opp til tårnet er lang og smal, egner seg oppsiktsvekkende dårlig for større folkemengder, derfor blir folk sluppet inn i små puljer, og sånn går tiden. Lett svimmel blir jeg av å gå rundt og rundt oppover i vindeltrappen, på trappetrinn av stein, gradvis slitt ned av millioner av traskende føtter, og er muligens ikke et velegnet sted for de som lider av klaustrofobi. Men til slutt kommer man opp på det vi kan kalle første nivå, og høydeskrekken kan ta over, noe som rammet en lettere lubben og pesende herre fra Kentucky, som var i samme pulje som undertegnede.



"Såpass langt ned, ja!"



Nisseluer og elefanter

Det er her oppe man ser de velkjente gargoylene, de groteske steinfigurene som vokter katedralen. Noen av dem er mer kjente enn andre, men her og der skimter man både nisseluer og elefanter. Foruten å glede besøkende har de også en praktisk nytte, figurene er hule, og når det regner ledes vannet via figurene og ut av munnen, og ordet gargoyle er da også avledet fra det latinske ordet for strupe. Figurene er som regel stygge og groteske, tanken skal visstnok være å skremme folk inn i kirken. Gargoyler har sin egen lille skare av tilhengere, og en artig liten detalj innen emnet henter vi fra i Washington National Cathedral i USA, der en av gargoylene er Darth Vader. Liten digresjon der, som bør være tillatt.

Amerikanerne benytter figurer fra egne religioner,
når de nasjonale katedraler skal utsmykkes med gargoyler.

For de som ønsker seg enda mer utsikt, er det mulighet å gå enda lenger opp, etter å ha beundret et beist av en kirkeklokke, Emmanuel. Notre-Dame har fem klokker, Emmanuel er den største, og veier litt over 13 tonn. En tilsvarende klokke het i sin tid Marie, men hun endte sitt liv som bajonetter og geværkuler under den franske revolusjonen, etter å ha blitt tatt ned og smeltet om. Katedralen selv ble da brukt som matlager. Klokkene er i bruk den dag i dag, de er bare litt forsiktige med å ringe med dem alle samtidig, da det gir en viss vibrasjon i bygningsmassen som visstnok ikke skal være så veldig bra...

Victor Hugo brukte et helt kapittel i Ringeren i Notre-Dame for å skildre utsikten fra tårnet, og beskrev den så å si fra hustak til hustak. Jeg har så absolutt en forkjærlighet for lange beskrivelser, men er kanskje ikke helt dér, men konstaterer at de fleste av Paris’ landemerker er godt synlige: Sacre-Coeur, Eiffeltårnet, Triumfbuen, Palais Royal, Latinerkvarteret, Invalidedomen. Langt der nede ser jeg de store, flate turistbåtene, bataux-mouches, gå i skytteltrafikk på Seinen.


"Whooaah!!"



Show-off-effekter fra middelalderen

Vel nede på bakkenivå tar jeg en tur rundt på baksiden av Notre-Dame. De buede pilarene på baksiden ser imponerende ut. Det er jo lett å tenke at dette er det man på 1300-tallet kalte show-off-effekter, men det er tvert imot støttepilarer som sørger for at herligheten ikke raser sammen. De var ikke påtenkt i utgangspunktet, men da veggene begynte å bule ut og truet med å rase sammen, etter hvert som koret ble høyere og veggene tynnere (meget populært innen gotisk byggestil), fant arkitekten ut at støttepilarer var tingen. Det var første gang i bygningshistorien at noen prøvde å gjøre det på akkurat denne måten. Notre-Dame ble påbegynt i 1163, og var ferdig først i 1345. Man brukte litt lenger tid på oppføring av signalbygg i gamle dager, men så ble da også resultatet ganske bra.

PS: Skribenten hører den uopplyste leser mumle beskjemmet. ”Hva er egentlig forskjellen på en kirke og en katedral?” En katedral er hovedkvarteret til den lokale biskop, og selve bispesetet, ørelappstolen om man vil, heter cathedra på latin. I Norge kalles katedraler for domkirker, som ikke høres like imponerende ut, men det er da heller ikke kirkene.