In Dublin's fair city

Når jeg møter irer blir jeg av en eller annen grunn alltid konfrontert med at vikingene i sin tid oppførte seg kanskje litt i overkant bøllete overfor den irske befolkningen. Mine landsmenn drepte, voldtok, plyndret og herjet, blir jeg fortalt. Tonen er på ingen måte aggressiv, men temaet kommer alltid raskt på bane. På måten det fortelles skulle man tro det skjedde i forrige uke, og det skinner igjennom at de egentlig synes det er min feil.



In Dublin's fair city
Where the girls are so pretty,
I first set my eyes on sweet Molly Malone,
As she wheeled her wheel-barrow,
Through streets broad and narrow,
Crying "Cockles and mussels, alive, alive, oh!"

 

Som kokk er jeg vant til å få kjeft, og tar det ikke så tungt. Det er selvsagt ikke noen fasit for hvordan man best kan forsvare seg på nasjonens vegne, det beste er å se an situasjonen. Har man nettopp blitt anklaget for nærmest egenhendig å ha rasert klostre og voldtatt hundrevis av nonner, er dette kanskje ikke den beste anledningen for å skryte av hvor fantastisk vakre de irske pikene er, og hvor kraftig og godt det irske ølet er, selv om begge deler er sant.

Språklige misforståelser

På reise i Dublin nå nylig skjedde det igjen. Denne gangen valgte jeg å kommentere insinuasjonene med det som i litteraturen kalles undring i stemmen. Jeg beklaget at irene så på disse muntre ferieaktivitetene som noe negativt, lanserte en teori om at de inntrufne episodene mest sannsynlig berodde på språklige misforståelser, da vi må huske på at vi slett ikke hadde engelskundervisning i skolen den gangen, og avsluttet med at man ikke ser nordmenn sutre over verken Riverdance eller Johnny Logan. Det er ikke ofte man ser en ire miste taleevnen.

Irene kan uansett ikke synes disse gamle historiene er så ille, tross alt, ellers ville de neppe ha lagd en vikinglandsby midt i Dublin sentrum, med ”vikingbusser” som kjører gjennom gatene, fullastet med hjelmprydede unger som hviner av fryd. Av de mer uaktuelle attraksjoner Dublin kan by på, er dette kanskje blant de mer tøysete.



Guinness eies av Diageo, gedigent brennevinsselskap med ganske mye penger.
Museet er således påkostet så det holder.

Guinness

Det er noe tøysete med ølmuseet Guinness Storehouse også, selv om dette er enklere å forholde seg til. Museet har ikke noe med Guinness’ Rekordbok å gjøre, selv om begge springer ut fra samme firma, som kanskje er noe man ikke visste at man lurte på. En stor, gammel lagerbygning er gjort om til opplevelsessenter for Guinnessølet. Guinness er en stout, en tykk og mørk variant innen ølverdenen, et øl som verdsettes av gentlemen, og som gjør samme nytte som både middag og dessert, skulle man være sulten. Det selger i bøtter og spann over hele verden, beviset ligger i museet, her er det lagt inn usannsynlig mye penger!

Alt er pedagogisk lagt opp med moderne effekter, slik at man skal kunne lære alt man ønsker å vite om Guinness, hvordan det lages, historien og det hele, selvsagt med små barer underveis, der man kan få den etterlengtede pinten som er inkludert i inngangsbilletten. Det er dette de mannlige besøkende, som er i overveldende flertall, lengter etter, selv om man selvsagt later som man er genuint interessert i reklamekampanjene Guinness hadde på 1950- og 60-tallet.

Den gjeveste og mest spektakulære baren befinner seg i syvende etasje, med upåklagelig 360 graders utsikt over Dublin. Til tross for det overkommersielle preget er det ikke til å komme bort i fra at det er artig å se stedet, og ganske fint når man er ferdig med det. Det skal godt gjøres å komme tomhendt ut fra souvenirbutikken. Jeg trodde jeg skulle klare det, liker egentlig ikke slikt fjas, men klarte ikke å motstå en juletrekule med Guinnessmotiv, som nok vil få en fremtredende plass på juletreet den kommende høytid.

Dublins mange puber

Men som sagt, et tøysete sted. Da var det bedre å roe ned med en øl på en av de utallige pubene i Dublin. De finnes virkelig overalt. Alle snakker om Temple Bar. I motsetning til hva man skulle tro er ikke Temple Bar en enkel pub, selv om det finnes en krampeaktig og fasadeutspjåket variant som heter The Temple Bar. Temple Bar er navnet på en hel bydel langs elven Liffey, og er tettpakket med puber og hjemsøkt av turisthorder, således et sted en gentleman gjerne holder seg unna, uten å føle dette som noen større forsakelse.



Stemningsbilde fra Doheny & Nesbitt's. Slik skal en irsk pub se ut!



Heller da oppsøke en av et knippe utvalgte puber som ligger i den georgianske delen av Dublin, området rundt Trinity College og parkene, som for eksempel Doheny & Nesbitt’s, O’Neill’s eller Kehoe’s. Gode puber fra 1800-tallet, med skakke vegger, mørkt treverk, små båser og betydelig atmosfære. Kanskje aller viktigst: Det er her de innfødte selv går. Er man ute etter et alternativ til Guinness, som finnes overalt, kan man ta turen innom The Porterhouse. De har flere filialer, blant annet en stor og støyende studentpub rett ved siden av Trinity College, med et imponerende utvalg av egenprodusert øl. Det er ikke her du går opp til bardisken og spør etter en Guinness. Da blir du først latterliggjort, så banket opp.

The Dead Zoo

Etter å ha gjort unna korrespondansen (gentlemen sender postkort), som ble utmerket utført i den staselige lesesalen på National Library, en stille oase, var det passende å gjøre unna små visitter på National Gallery og Natural History Museum. Alt dette ligger mer eller mindre i samme kvartal. Tid ble det også til en liten spasertur i St. Stephen’s Green, enorm og forseggjort park, med fontener, små innsjøer, plener og benker. I nabolaget observerer jeg mange av de fargerike dørene som gjerne er avbildet på postkort og i bøker. Fasadene er i streng georgiansk stil, som ser så dystert ut at beboerne har myket det opp ved å male dørene i muntre farger.



Naturhistorisk museum i Dublin. Et museum av den gode, gamle sorten,
der man setter en liten hvit merkelapp på det døde dyret, og det er det.



En gentleman gjør unna sin korrespondanse i rolige og sobre omgivelser,
som her i lesesalen på Nasjonalbiblioteket. Utenfor denne elegante
bygningen haster hundrevis av mennesker forbi hvert minutt.

Natural History Museum kalles på folkemunne The Dead Zoo, og er et museum av den riktig gamle sorten fra Victoriatiden, alvorlig mursteinsbygning full av store glassmontere, som er fulle av utstoppede dyr fra alle verdens kanter. En forfriskende detalj er at museet ikke har lagt for dagen noen særlige anstrengelser i form av plagsom pedagogisk ekstravaganse rundt presentasjonen, i motsetning til andre museer, som gjerne danderer litt kvister, stein og mose rundt den døde røyskatten. Utstoppet dyr i monter – ferdig arbeid!

Trinity College

Trinity College ligger sentralt i Dublin, universitetet ble grunnlagt i 1592, og oser av historie, visdom og tradisjon. Her finner man Boken fra Kells, en stor og forseggjort bibel fra 800-tallet, som ble fraktet fra klosteret på den skotske øya Iona til irske Kells, tanken var å gjemme den for vikinger på utkikk etter souvenirer. Boken er vakkert utsmykket. Påstås det. Det er ikke godt å si, for som besøkende til biblioteksmuseet på Trinity blir man loset forbi klenodiet i et slikt tempo at man egentlig ikke får tid til å beundre boken i noen særlig grad, den ligger oppslått på et par tilfeldige sider, og er nedlukket i en stor monter.

Irsk skolebibliotek.

Da er det mer morsomt å dvele litt ved selve biblioteket, enormt stort og imponerende, før man drar til campus, der en gentleman mer enn gjerne innkvarteres. I sommermånedene leier universitetet ut studenthybler til reisende. Det er noe helt eget å bo på historisk grunn på den måten, og man føler seg mektig kulturell og belest. Kanskje er det ikke den beste komforten, men sengene er rene, og man bor for halve prisen av hva man må betale på hotell. Jeg kler meg om til middag, krysser universitetsplassen, og spaserer mot aftenens destinasjon.

En aften på Chapter One

Aftenens middag inntas på restauranten Chapter One, som ligger på andre siden av elven Liffey. Jeg passerer hovedpostkontoret, åsted for en smule uroligheter rundt påsketider i 1916, da irene gjorde opprør mot britene. Jeg passerer likeledes en statue av James Joyce, den irske nasjonalforfatteren, om man nå kan kalle ham det. Irske forleggere nektet i sin tid å gi ut boken Ulysses, men har ikke noe imot det i dag. Ulysses er en tykk roman som alle har hørt om, men som svært få mennesker har klart å komme seg igjennom. Boken tar for seg et døgn i Dublin, med detaljerte beskrivelser av både det ene og det andre, etter hva jeg kan forstå, men sikker kan jeg ikke være, da jeg selv ikke kom lenger enn til side 25 da jeg for mange år siden gjorde forrige forsøk på å lese faenskapet. Snart kommer jeg til The Writers Museum, i kjelleren ligger Chapter One.

Etter en smule parlamentering og godsnakking med
kjøkkensjefen og hovmesteren, fikk jeg mat.

Chapter One har én stjerne i Michelinguiden, og sverger til det franske kjøkken i kombinasjon med irske råvarer. Jeg er for anledningen på egen hånd, noe som vekker en viss uro hos betjeningen, som åpenbart mistenker at jeg er matanmelder, kanskje en eller annen inspektør, siden jeg spiser alene. Mens jeg får et glass champagne blir jeg utsatt for et vennlig, men dårlig kamuflert kryssforhør av hovmesteren. Hvor kommer jeg fra, hvorfor er jeg i Dublin, hvordan hørte jeg om restauranten, og hva gjør jeg sånn til vanlig. Jeg blir jovialt dratt med inn på kjøkkenet så champagnen skvetter, for å besiktige fasilitetene, noe som selvsagt er forbundet med en viss underholdning. Her står kjøkkensjefen, vi hilser pent og har en hyggelig liten passiar, og jeg utsettes for det kryssforhør også fra ham.

Etter at forpostfektingene er gjennomført til alles tilfredshet, og jeg under tvil har blitt klassifisert som en relativt harmløs kokk som er der pga matinteresse og ikke så veldig mye annet, blir jeg vist til bordet, der jeg bretter opp ermene og går for den store menyen, bestående av høydepunkter i kø:

Tasting menu

-          Grønn og hvit aspargeskrem, lagvis med trøffelgele, smakt til med kaffe.

-          Gravet ørret med purre- og mandarinvinaigrette og kaldpresset rapsolje

-          Gåseleverterrine med røkt andebryst   

-          Dampet torsk med hummer, artisjokk og safranpotetmos

-          Lammeskank og –filet, med ovnsbakt gulrot og røkt potetmos

-          Fruktsuppe

-          Valrhona sjokoladesoufflé med mandarinis

Et utmerket måltid med matchende viner til, særlig må en utsøkt Sauternes til gåseleveren fremheves. Underveis har jeg latt meg fortelle at gamle Jameson, som i Jameson Whiskey, bodde i bygningen i riktig gamle dager. Da er det ingen vei tilbake, og måltidet blir avsluttet med en atten år gammel Jameson.

God og mett vandrer jeg ut i Dublinnattens lette regn, tilbake mot campus på Trinity College, men unner meg en liten tur innom The Porterhouse, og avslutter kvelden med høy musikk og en oyster stout.

Herretoalettet på puben The Porterhouse...

Adresser:

Doheny & Nesbitt: 5 Lower Baggot Street

Kehoe’s: 9, Anne Street

O’Neill’s: 2 Suffolk Street

The Porterhouse: 45 Nassau Street

Guinness Storehouse: St. James’ Gate

Chapter One: 18 Parnell Square