Punting - En gentlemanaktivitet

Jeg har sett gondolene i Venezia. Jålete prammer der gondolieren står bakerst med en lang åre og manøvrerer farkosten fremover, mens han jamrer en høyst diskutabel versjon av O sole mio. Venezia er overgrodd av turister, byen stinker av søppel, duene er ufyselige, og for øvrig er byen i ferd med å synke i havet. Da kan jeg heller anbefale en tilsvarende aktivitet i England, punting. I behagelig tempo glir man nedover de rolige elvene som slynger seg gjennom det vakre engelske landskapet, som for eksempel ved Oxford. Mer gentlemanaktig, dessuten slipper man syngingen.

Arntonax med full kontroll, før han mistet kontrollen.

På vei tilbake fra ekspedisjonen til Texas var det mellomlanding i London, der et planlagt treff med et par venner skulle finne sted. Vennene hadde gjort seg en smule flid med planleggingen, og kjørte oss direkte fra Heathrow til Oxford, der vi kom til et lite båthus langs elven Cherwell. Ved elvebredden lå det et tyvetalls lange, flate prammer på rekke og rad, ca syv meter lange, og firkantet i formen. I båthuset hentet vi noen puter som damene kunne sitte på, og en fem meter lang metallstang, som tilsynelatende med et enkelt håndgrep kunne benyttes til å vippe damene over bord, om de skulle bli ubehagelige.

Oxford- og Cambridgemetoden

Punting er en klassisk engelsk aktivitet, mer eller mindre oppfunnet som fritissyssel i 1860-årene, og er i dag særlig populært i studentmiljøene ved Oxford og Cambridge. En lystig studentaktivitet er å stå på broene over elven, og nappe puntestaven ut av hendene på passerende båter. De rivaliserende universitetene har hver sin måte å bedrive punting på, det har å gjøre med hvor i båten man står. Oxfordmåten er selvsagt den korrekte. 



Captain Malcolm inspiserer puntingbåt nr. 75. Han virker noe skeptisk,
noe han hadde all grunn til å være. Båten var vanskelig å manøvrere.
Åpenbart en konstruksjonsfeil.



I praksis står man med metallstangen i nevene. Den er for så vidt tung, men ikke verre enn at man fint håndterer den. Stangen løftes helt opp og slippes vertikalt ned i vannet, og idet den treffer bunnen, så støter du fra, slik at båten skyves fremover. Å skyve heter to punt på engelsk, derav navnet. Alt man lærer. Stangen trekkes så opp igjen, og manøveren gjentas. Ved å holde stangen på skrå i vannet bak båten, som et slags ror, kan man lett manøvrere farkosten i ønsket retning. Elvebunnen kan lett spille en et puss. Er den mudrete setter stangen seg ofte fast. Insisterer man på å holde stangen fast, kan det få artige konsekvenser, da båten ufortrødent fortsetter fremover. Det kloke i slike situasjoner er å slippe stangen. Den er hul, så den flyter.

Med det sikre håndlaget lang erfaring gir, manøvrerer Malcolm
båten trygt nedover de frådende vannmassene i elven Cherwell.

Således kan den erfarne punter lett legge til langs elvebredden og åpne picnickurven som tilfeldigvis befinner seg i båten, og til sin begeistring finne kurver med jordbær og en flaske med engelsk musserende vin. Ikke mange vet at man dyrker vin i England, og enda færre er klar over at den er av utmerket kvalitet, og det skal sies at den smaker aldeles fabelaktig når man sitter i en båt en solfylt søndag formiddag, på en liten elv på den engelske landsbygda. Våre venner kunne fortelle om en lignende picnic de hadde gjort for en tid tilbake, med musserende vin, jordbær og generelt god stemning, da en båt gled forbi, fylt til randen av et middelaldrende ektepar, der damen med et visst engasjement gneldret til husbonden: There!! You see?? That’s romantic!!

Noen ganger er det helt ålreit.

Arntonax’ puntingdebut

Som ventet ble jeg spurt om jeg ville forsøke. Jeg hadde ingen forutsetninger for å få det til, er generelt klønete anlagt når det gjelder praktiske gjøremål, på den annen side hadde jeg reglementert antrekk, nemlig stråhatt. Konseptet virket enkelt, jeg overtok stangen og satte i gang. Det fungerte overraskende bra til å begynne med. Båten gled fremover i jevnt tempo. At jeg ble gjennomvåt av vann som fulgte med staven når jeg trakk den opp var en uventet konsekvens som ikke var blitt nevnt tidligere, men det var som nevnt en solfylt dag, og det var gøy.

Det gikk utmerket i opptil flere minutter, før elven helt umotivert forandret retning, hvilken båten på sin side ikke gjorde, til tross for betydelige anstrengelser fra min side. Plutselig var båten inne i et buskas, eller på tvers i elven, eller på kollisjonskurs mot en flokk gjess, et fiskesnøre eller andre båter. Båten var utstyrt med padleåre, som mine medpassasjerer på lettvint vis kunne ha benyttet for å assistere undertegnede, men det var ikke ønskelig verken fra passasjerenes eller fra undertegnedes side.

Lavthengende piletrær langs elvebredden skapte problematiske situasjoner, og en fem meter lang stang har en tendens til å henge seg opp i grener og kvister, noe som gjorde det lettere komplisert å komme seg ut av faenskapet. Først da stangen knakk en relativt stor gren som bare så vidt sneiet vertskapet på sin ferd ned mot elven tok jeg imot tilbudet om avløsning, og sank gjennomvåt av elvevann og svette ned på setet foran i båten.

Lunch på den klassiske landsbypuben

Kun en halvtime forsinket ankom vi vårt mål: Landsbypuben The Victoria Arms, der vi skulle innta lunch og enklere forfriskninger. Sjelden har synet av en landsbypub vært mer kjærkomment. Helt tydelig var dette et mål for flere puntere, for båtene lå fortøyd på rekke og rad. Småbarnsfamilier og andre var spredt utover en stor gressplen foran puben, et klassisk sted for den tradisjonsrike søndagsutflukten.



Milady, Hild og Gromit utenfor den fabelaktige puben The Victoria Arms.
De venter på den klassiske, engelske damedrikken: Pimms.



Som alle gode, engelske puber hadde ”The Vicky” et eksemplarisk utvalg av tappekraner, de fleste av dem var fra Wadworth Brewery. Damene i selskapet valgte å dele en mugge med Pimms (en engelsk utgave av sangria), selv delikaterte jeg meg med en Indian Pale Ale fra det nevnte bryggeriet, samt flaggskipet 6X. Sammen med en svinestek med yorkshirepudding og ganske kokte grønnsaker ble det en aldeles utmerket lunch. http://www.victoriaarms.co.uk/home.php

Stemningen på elven, når man møtte andre båter, var omtrent den man møter på påskefjellet. Man passerer småbarnsfamilier og studenter, tilårskomne pensjonister, og man hilser høflig idet man passerer, veksler noen munterheter om måten båten føres på, og er generelt vennlig mot sine omgivelser. Kan absolutt anbefales, dersom man er i nærheten av en elv.

"Tre mann i en båt (for ikke å snakke om hunden)"

Jeg føler det er naturlig å avslutte med et litterært sitat, og det henter jeg fra den klassiske reiseskildringen "Tre mann osv", skrevet av engelske Jerome K. Jerome i 1889.

”Punting er ikke så lett som det ser ut til. Det skal lang øvelse til før en kan gjøre det med verdighet, uten at skjorteermene blir gjennomvåte. En ung mann jeg kjenner var ute for en trist hendelse den første gangen han var ute for å punte. Han hadde gjort det så bra at han begynte å bli rent viktig av stakingen sin, spaserte frem og tilbake og brukte staken med en ubekymret eleganse som var rent fascinerende å se på. Han gikk frem i baugen og plantet staken i elvebunnen, hvorefter han løp helt akterut, fullstendig som en gammel, dreven punter. Det var storartet.



Tre mann i en båt. Vi passerte disse på vei oppover elven,
og da vi passerte dem på vei nedover, hadde de fremdeles ikke
kommet ut av den engelske urskogen.



Det ville ha fortsatt å være storartet også hvis han ikke under nydelsen av landskapet hadde tatt akkurat ett skritt for meget og hadde spasert rett ut av båten. Staken hans var fast anbragt i mudderet, og han blev hengende på den mens båten drev videre. Det var en lite verdig stilling han inntok. Jeg kunde ikke gjøre annet enn å sitte å se på ham, og jeg skal aldri glemme uttrykket i ansiktet hans da staken langsomt sank overende med ham. Han så bekymret ut.”



(for ikke å snakke om hunden)