From Sauda with love

Planen var enkel. Tidlig fly til Stavanger, buss inn til sentrum, god tid til frokost på en eller annen kafé, og så hurtigbåten kl 1100, med forventet ankomst til Sauda to timer senere. Planen fungerte utmerket helt fram til kl 1050, da jeg ankom hurtigbåtterminalen, og oppdaget at båten hadde gått for fem minutter siden. Jeg approcherte billettluken og påpekte (kanskje en smule irritert, men på ingen måte ufin) overfor en uengasjert ungdom med sløvt blikk, at rutetidene på reiseselskapets hjemmeside var hoppende gale.



Den fylkeskommunale lystyacht i Rogaland har et lemfeldig forhold til rutetabeller,
men ellers har plimsollen utmerkede fasiliteter.


Hun protesterte først, men det skal sies at hun nikket ettertenksomt da jeg overrakte henne ”Exhibit A”, en utskrift av rutetidene, der tidspunktet 11:00 var fremhevet med gul markeringspenn. Denne lille seieren endret likevel ikke det miserable faktum at båten faktisk hadde gått. Humøret ble ikke bedre da hun fortalte at neste båt ikke gikk før i femtiden, og at den var stappfull. Skadefro viftet hun med en venteliste med treogførti håpefulle personer.

Noen ganger ser det litt svart ut, men en gentleman er aldri rådløs mange minuttene av gangen. Etter å ha summet meg spurte jeg om mulighetene for å komme meg til Sauda på annet vis. Jo, jeg kunne ta en annen hurtigbåt til Sandeid kl 12, for så å ta en buss videre til Sauda. Dette hørtes ut som en fremragende idé, det var da også den eneste, så jeg gikk for den. Alt ordner seg. Det ble en eksklusiv rundtur med den fylkeskommunale lystyacht i Ryfylkeskjærgården i vakkert sommervær, og jeg fikk oppleve eksotiske steder som Tau, Talgje, Fogn, Judaberg, Nord-Hidle, Nesheim, Vormestrand, Vikedal og Sandeid, flotte kaianlegg jeg antagelig aldri hadde fått sett, hadde det ikke vært for den herværende situasjon. Fra Sandeid fikk jeg en korresponderende buss videre til min hoveddestinasjon, der jeg kom frem bare tre timer forsinket i forhold til den opprinnelige plan.

Hvorfor til Sauda?

Noen ville kanskje valgt å irritere seg over en slik komplikasjon av planene, og det er selvsagt lov å kjenne på følelsen, men en gentleman lar det være med det. Det hører med til en ekspedisjon å måtte anstrenge seg en smule for å komme frem. Man forventer av uveisomme strøk at de skal yte litt motstand. Den siste lille rest av irritasjon jeg måtte ha følt over kollektivtransporten i Rogaland forsvant da også som dugg for solen, da jeg litt senere satt i Sauda kirke, klassisk variant i hvitt tre fra 1866, der jeg var en av seks tilhørere til en intim og eksklusiv orgelkonsert.

En relativt stort lasteskip, fullastet med malm av ypperste kvalitet
 fra Vest-Afrika har lagt til havn i Sauda.

Her må det tas en liten pause. Jeg hører den dedikerte leser undre seg. Man har fulgt skribenten gjennom siviliserte strøk nedover kontinentet, fulgt ham langs brede boulevarder og på fisefine restauranter i Paris, vært med ham på audiens hos Paven, og lest hans betraktninger om storpolitikken på Kypros. Og så, plutselig befinner han seg i Sauda, et sted selv personer med høy utdannelse har problemer med å plassere på kartet, et sted som ligger noe så inni helvete krøkkete til, således ikke et sted man intuitivt tenker på som et reisemål for en langhelg, eller et sted man bare stikker innom.

Li & fjell, fjord & fossevell

Det er imidlertid en enkel årsak til den aktuelle situasjon, en god kamerats 50-årsdag skulle markeres, en sørlending jeg ble kjent med under et studentopphold i Normandie i Frankrike under den kalde krigen, men som etter en omflakkende tilværelse nå har slått seg ned i Sauda. Rent konkret snakker vi om et tettsted og en kommune med 4600 innbyggere, som ligger innerst i en liten fjord i Ryfylke, litt overfor Stavanger og tre-fire centimeter innover på kartet, litt avhengig av målestokken. Dette er en såkalt kraftkommune. Statkraft har sørget for å legge det ene fossefallet etter det andre i rør, og sammen med et digert smelteverk garanterer de for samfunnets eksistens, i en slik grad at kommunen så langt ikke har sett noen større grunn til å ønske øvrig industri velkommen til området i noen nevneverdig grad.

Haugen med tilsynelatende sort grus er det alt dreier seg om i Sauda.

Jeg beundrer li og fjell, for ikke å snakke om fjord og fossevell, nyter et glass Dom Perignon 1996 ute på en terrasse med upåklagelig utsikt, og observerer et enormt lasteskip gli sakte inn mot havnen, fullastet med malm, som på avstand ser ut som svart grus. Teknisk har jeg aldri vært, men jeg kompenserer det ved å være overfladisk og skråsikker. Dette er noe man henter fra Vest-Afrika til Sauda for å smelte det om, for å lage noe fancy som heter mangan, et stoff som gjør at metallegeringer som stål blir mer stålaktig. Eller noe slikt. Fryktelig ettertraktet, og det ligger vanvittig mye penger i det, og mye av det drypper på Sauda.

Lurvete skillingsviser med religiøst tilsnitt

Bygdas store sønn er forfatteren Kjartan Fløgstad, kanskje mest kjent for romanene Dalen Portland og Grand Manila. Førstnevnte fikk han Nordisk Råds Litteraturpris for i 1978. Inspirasjonskilden til sistnevnte er hotellet Grand, en nedslitt variant av arten, med et skrikende behov for et strøk maling. Hotellbaren Manila er arena for bygdas desiderte høydepunkt, torsdagsquizen, en dødsens alvorlig seanse der grovkalibrede kroppsarbeidere fra smelteverket fraterniserer med slipskledte sivilingeniører og ungdommer med dun på overleppen, samt en og annen gymnaslærer i fargerike gevanter. Jeg har ikke lest boken, men vil tro at handlingen i Grand Manila sirkler rundt denne dramatiske, ukentlige seansen. Vil lærerlaget, russen, smelteverket eller Statkraft vinne tolitersmuggen med øl denne gang? En annen lokalfigur man kanskje har hørt om er bakeren Eddie Eidsvåg. Han har for øvrig en bror som synger lurvete skillingsviser med religiøst tilsnitt.

En planlagt, internasjonal turistattraksjon, slik Vegvesenet ser det for seg.
Kanskje.

Det satses nå friskt på turisme. Sauda havnet i 2002 på en av de nye nasjonale turistvegene, en variant som strekker seg fra sør, via Sauda og opp til Røldal, som er kjent for en ganske pen stavkirke. Det overordnede mål er å lokke turistene inn fra Stavanger og ned fra Prekestolen, slik at de legger igjen penger i kommunen. I et anfall av selvinnsikt har man dog innsett at mange nok vil kjøre forbi Sauda, og med det i bakhodet har kommunen tatt grep og planlagt en overdådighet et lite stykke unna.

Fra Prekestolen til Allmannajuvet

Turistveien i seg selv er av den klassiske og spektakulære postkortsorten, en smal vei som bukter seg opp gjennom små dalfører, omgitt av fossefall og bratte fjellsider. En sving nederst i et dalsøkk går under navnet Allmannajuvet. Her har de satt i gang et gedigent prosjekt, å anlegge et gruvemuseum med kafé. Det var gruvedrift her mot slutten av 1800-tallet, de gravde etter sink, jern og kopper. Sauda har et hårete mål om å gjøre Allmannajuvet til en internasjonal turistattraksjon, i den hellige overbevisning at slikt kan vedtas, og at folk flest nærer interesse for lokal gruvedrift på 1800-tallet.

Man har engasjert Peter Zumthor til å tegne vidunderet, prisbelønt sveitsisk arkitekt med en hang til firkantede bygninger, og museet ser ut som en blå container som balanserer på stylter i en bratt skråning. Det blir sikkert kjempefint. Arbeidet er i full gang, men de har ikke kommet så veldig mye lenger enn til å bygge en stor mur, som skal bli til parkeringsplass eller noe slikt, og det aner meg at prosjektet til 53 millioner nok vil bli brutalt overskredet. Eksempelvis ble det en drøy million i uforutsette utgifter, da den nevnte muren måtte rives og settes opp igjen, da arkitekten ikke var fornøyd med fargesjatteringen i steinen.



Typisk eksempel på at kunstnere aldri må ha tilgang på budsjettmidler. En million i ekstrautgifter,
 fordi muren måtte rives og settes opp igjen, da han ikke var fornøyd med fargen på steinen.


Sykelig interesse for friluftsliv

Sauda ligger for øvrig slik til at det er gode muligheter for å dyrke de diskutable gleder sport og friluftsliv gir, med fjell og natur på alle kanter. Til og med golfbane har de, der man må slå ballen med omhu, da den ellers ender i Saudafjorden. Enklere sosialantropologiske studier av de innfødte avslører at Saudafolket er mer enn gjennomsnittlig opptatt av sport og friluftsliv. Jeg vil ikke på noen måte bruke ord som sykelig eller unormalt, selv om jeg hørte ordene bli nevnt av personer med ganske høy utdannelse, men forholdet er påtakelig. Ukens høydepunkt før jeg kom dit hadde vært et mosjonsløp der man skulle løpe opp til toppen av et fjell, det hadde vært deltakerrekord og folkefest. Selv min venn 50-åringen, sørlending med hang til hedonisme, kulturelle sysler og andre gleder et sivilisert liv i storbyen bringer med seg, og som aldri har bedrevet sport i hele sitt voksne liv, hadde blitt smittet av galskapen og deltatt.

Kulturopplevelse for en engere krets. Organisten er konsentrert, og gir
det eksklusive publikumet en følsom versjon av bursdagsangen. Jubilanten til høyre.

Men jeg sitter altså i Sauda kirke og hører på en orgelkonsert en lørdag formiddag. Min venn har lett for å komme i kontakt med folk, og jeg var derfor ikke det minste overrasket over at han hadde begynt å fraternisere med kirkeorganisten. Etter å ha hatt tilhold i Den Norske Opera og Ballett i tre år har jeg kanskje blitt litt blasert når det gjelder kulturopplevelser, men konserten var en fantastisk opplevelse, der jeg og de andre fem tilhørerne satt andektig dandert på noen staselige stoler oppe ved alterringen. Intimkonserten inneholdt verker av Johan Sebastian Bach, en overbevisende versjon av Toccata i orgelsymfoni nr 5, opus 42 av Charles-Marie Widor, samt en spenstig og personlig tolkning av Happy Birthday to you. Etter konserten approcherte jeg og komplimenterte organisten, som viste seg å være en ung dame fra de sørlige deler av Tyskland. Jeg spurte hvor lenge hun hadde vært organist i Sauda, og ble forbløffet da det viste seg at hun slett ikke var stedets organist, derimot var hun allmennpraktiserende lege på det kommunale legesenteret.

En broket forsamling

En båt av den påkostede sorten fraktet følget, en broket forsamling, langs Saudafjorden til øya Foldøy. Foruten jubilanten, undertegnede og organisten var det en håndfull lærere, en revisor, en tidligere fallskjermjeger, en svensk magister på noenogåtti med et blomstrende språk (det mest frankofile menneske jeg noensinne har møtt), samt en kulerund og blid tysk kunstner som tegnet skisser og fotograferte omgivelsene med åpenlys begeistring over naturen, sannsynligvis med tanke på å gjengi dette på mer seriøst vis når han kom hjem. I det fjerne ser jeg at en oljeplattform taues inn i en fjord. Godseieren på Foldøy kan fortelle at det er der oljeplattformer taues inn for å dø, eller hogges opp, og forteller oss at rett utenfor Foldøy ble Alexander Kielland-plattformen senket, etter at den snurret rundt i 1980, og 123 personer døde.

Ryfylke viste seg fra sin vakreste side denne sommerkvelden. Man påsto at det hadde regnet en uke i strekk før denne kvelden, noe vi tilreisende ikke trodde så meget på, da det er helt åpenbart at man ønsker å skjule denne perlen av et sted for omverdenen. Langbord i hagen og grilling, vindstille og sol, og vi satt ute til midnatt og vel så det. Idyll!


En myte at det alltid er dårlig vær på Vestlandet.



Avslutningsvis bør det bemerkes at Ryfylkeungdommen ligger langt fremme når det gjelder hasardiøs omgang med eksplosiver. Utpå kvelden var det fest på en av nabohyttene, og her kunne jeg observere at det som er in nåtildags er å antenne fyrverkeriet ved ganske enkelt å legge det på grillen. Dette gir overraskende og spektakulære resultater, her har hovedstadsungdommen mye å lære!