Mine nedtegnelser fra Vatikanstaten - Del II

Det var med en viss spenning jeg ankom Vatikanstaten neste morgen, det er jo tross alt ikke hver dag man møter Hans Hellighet, eller Pontifex Maximus som han jo kalles til hverdags. Nok en gang måtte jeg igjennom en trøttende sikkerhetskontroll, i selskap med en broket skare mennesker, i alle fasonger og størrelser. Et pussig syn var det, der gammelt møtte nytt: Et dusin moderne gjennomlysningsapparater plassert hultetibulter blant 400 år gamle søyler, og prester og nonner som sendte sine mobiltelefoner og laptoper gjennom kontrollen.
Tilsynelatende rådde det komplette kaos, her kunne logistikken vært bedre, men folk kom tross alt igjennom sperringene med en viss grad av effektivitet.

Folkemengden beveget seg mot en større bygning til venstre for Peterskirken, jeg misliker å ferdes i saueflokker, men det virket som det eneste fornuftige på dette tidspunktet. Med ett sto jeg ved audienssalens inngangsparti. Jeg måtte heve et øyebryn da jeg kjente en tung hånd på skulderen idet jeg steg inn. Tidlig på dagen for håndspåleggelser, reflekterte jeg, og snudde meg. En ung sveitsergardist sto og prøvde å se morsk ut.

Det skal sies at det er en vanskelig øvelse for sveitsergarden å se morske og avskrekkende ut, når uniformene ser ut slik de gjør, og denne representant for standen lykkes da heller ikke med sitt forsett på noen som helst måte. Jeg utbrøt spøkefullt ”Hutt!” (For våre kvinnelige lesere som her stusser på ordlyden opplyses det at ”Hutt!” uttalt på en litt guttural og utydelig måte er en militær ordre som egentlig betyr ”Rett!” Fungerer på alle språk.) Responsen var upåklagelig, sveitsergardisten skvatt automatisk opp i givakt. Ganske riktig, en simpel menig.

Sveitsergardens uniform

Man kan gjøre seg sine refleksjoner hvorfor man ikke har endret på sveitsergardens uniform i løpet av de godt og vel fem hundre årene den har eksistert. Uniformen ligner som nevnt et gjøglerkostyme, med blå-, rød- og gulstripete posete pludderbukser og rare hatter. Uniformene ble i sin tid designet av ikke ukjente Michelangelo, mest sannsynlig etter en fuktig lunchpause en fredag ettermiddag i 1511, under sitt veldokumenterte takarbeid i det sixtinske kapell. Det er grunn til å tro at den ellers så geniale kunstneren enten var ravende full, eventuelt at han virkelig ikke hadde peiling på herremote, et trekk han for øvrig deler med så mange andre kunstnere både før og nå, se for eksempel på Odd Nerdrum. På den annen side var fargerike pludderbukser, eller pludderhoser, på moten blant menn i de høyere lag i folket på denne tiden. Pludderbukser kom til Norden først rundt 1550.

Det er vel også sannsynlig at den konservative Vatikanstaten tenker at det ikke er noen grunn til å endre på uniformene, all den tid uniformen har blitt en turistattraksjon. Sveitsergarden er utstyrt med hellebarder, et absolutt adekvat forsvarsvåpen. Eventuelle angripere vil sannsynligvis falle sammen i krampelatter under et sammenstøt, slik at man på enkelt vis kan bruke den spisse enden av hellebarden på dem, slik sett er det effektivt.

VIP-seksjon i audienssalen

Jeg skjønte likevel ikke hvorfor denne vesle spirrevippen stoppet meg. Gardisten kom med en lengre tirade, og jeg tolket det dit hen at jeg hadde brukt feil inngang, noe som virket plausibelt. Passerseddelen jeg hadde fått utdelt kvelden i forveien var gul, og jeg registerte at den øvrige forsamling der jeg befant meg hadde røde kort, men jeg hadde ikke reflektert så meget over dette. Det viste seg imidlertid at det gule kortet var en VIP-kort, til et eget felt på motsatt kant, et godt stykke lenger fremme, på god avstand foran den gemene hop. Å motta slik spesialbehandling faller seg naturlig for en gentleman.

Klokken var bare halv ti på formiddagen, og audiensen begynte ikke før halv elleve, så tiden ble bedrevet til å observere omgivelsene. Rett nok hadde jeg muligens ikke sett for meg at audiensen hos Benedikt XVI skulle være av sorten tête-à-tête, men jeg ble antydningsvis overrasket over dimensjonene. Audienssalen er enorm, på størrelse med idrettshaller av en viss størrelse. Salen bærer offisielt navnet Paul VI Audience Hall, og ble bygget i herdet sement i 1971, av den italienske arkitekten Pier Luigi Nervi. I 2007 fikk hallen solcellepanel på taket, og fikk den prestisjetunge europeiske solcellepanelprisen året etter.

Et stort podie i ene enden hadde en gedigen bronseskulptur som bakteppe, ”La Resurrezione” – ”Oppstandelsen”, der det ser ut som om Jesus vokser ut av et kratt av viltvoksende røtter, 20 meter bred og 5 meter høy, egentlig ganske stygt, selv om kunstneren Pericle Fazzini antagelig vil hevde det motsatte. På grovt øyemål vil jeg anslå at det var plass til rundt 6000 personer. Jeg skjønte plutselig hvorfor de åpnet dørene to timer før audiensens start.

Jeg går her over til å bruke presensform, som et fortellerteknisk grep for å beskrive atmosfæren.

Mens vi venter…

Det er en forventningsfull stemning, og det er en pussig blanding av mennesker. Lokale skoleklasser, prestestudenter, grupper med nonner, pasienter fra institusjoner, gamle og unge. Alle smiler og er glade. En liten gutt kaster opp i et anfall av ren spenning, noen småpiker vifter med et banner der det står Benedetto! (Benedikt på italiensk), og venninnene tar bilde. En ung prest med Northface-boblejakke setter seg foran meg, det er jo bare ti grader ute, så han sitter med jakken på innendørs under hele seansen. Bak i salen, der de lavere klasser sitter, høres spredt klapping. Noen synger noen muntre viser hentet fra gospelreportoaret, og det er en stadig økende summing. En lillakledt biskop kommer ruslende ned midtgangen, og salen eksploderer i blitzregn, til tross for at ingen aner hvem han er. Han går opp på scenen og setter seg på en stol. Etter hvert dukker det opp flere herrer av samme sorten, en ti – femten stykker. Stemningen er god der oppe, de spøker og ler, drar frem digitalkameraer fra skjulte lommer i kjortlene og tar bilde av både seg selv og publikum.

Etter hvert som det nærmer seg avspark, for å bruke et sportsuttrykk, stiger stemningen. Alle biskopene har nå satt seg oppe på scenen, flankert av sveitsergardister. Folk synger og skravler, klapper litt, og innimellom høres taktfaste rop ”Be-ne-detto (klapp-klapp, klapp-klapp-klapp), med den samme melodien man bruker når man roper ”Heia Norge”, igjen for å bruke et sportsuttrykk. Så kommer Pave Benedikt XVI inn på scenen. Plebis vado dementis! (The crowd goes mad!)

Paven kommer
Den fullsatte salen eksploderer i hoing og klapping, folk tar bilder, hopper opp og ned, paven mottas som om han var en fetert rockestjerne. Han er kledt i hvit kappe, og har en enkel liten kalott på hodet, ikke den staselige pavehatten som benyttes ved mer høytidelige seanser. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle se en nonne stikke to fingre i munnen og plystre høyt og gjennomtrengende, selv om det var en lignende scene i filmen ”Sister Act” med Whoopie Goldberg en gang på 80-tallet. På dette tidspunktet har jeg lagt bort min forestilling om at audiensen kommer til å bære preg av ro, høytid og verdighet, og rister litt på hodet. Jeg husker at Peterskirken er bygget på ruinene av Caligula og Neros sirkus, og dette er virkelig sirkus!

Etter noen minutter demper folk seg, Benedikt setter seg ned på en stol midt på scenen, og skuler utover salen med noe som skal se ut som et smil. Før Hans Hellighet ble Hans Hellighet gikk han under navnet kardinal Joseph Ratzinger, og hadde kallenavnet ”Guds rottweiler”, mest på grunn av sin strenge tolkning av skriften, men utseendet gir også assosiasjoner.

Paven leser en tekst på latin som jeg ikke skjønner så meget av. Det merkes likevel på det søvndyssende tonefallet at det sannsynligvis er vakre ord og tanker Pave Benedikt XVI har på hjertet denne vinterdagen. En gruppe prester kommer så frem én og én med protokoll som de leser høyt fra på flere språk, dette er en oppramsing av hvilke grupper som er på audiens nettopp denne dagen. Hver gang en gruppe blir nevnt reiser de seg og hoier og vinker, vifter med flagg eller bannere, noen kaster seg ut i sang, noe som skaper mye munterhet. Paven hilser dem med å riste høyre hånd litt opp og ned mens han antagelig mumler ”Pax vobiscum!” Pilegrimer fra rundt omkring i verden har funnet frem denne dagen, og seansen foregår på flere språk. Skolejenter oppfører seg som skolejenter flest, hyler og hviner. Det samme gjør også en gjeng nonner.

Etter hvert begynner folk å bli litt lei, og følger ikke lenger så godt med. Paven leser velsignelse på velsignelse over de ulike gruppene, mens halve salen skravler og ler. Et tyvetalls rumenske prestestudenter et par rader foran meg vekker berettiget oppsikt mot slutten av seansen idet de reiser seg og synger en kraftfull og melodiøs tolkning av et totalt ukjent stykke av en sannsynligvis for lengst henfaren rumensk komponist. Fremføringen vekker stor begeistring i salen, Benedikt XVI retter seg merkbart opp i stolen, virker oppriktig imponert og legger litt mer følelse i den påfølgende velsignelsen.

Etter halvannen time er audiensen slutt, og jeg kjemper meg gjennom massene, ut mot Petersplassen.