Jeg hadde aldri vært på Island, og hadde ikke mer kunnskaper enn klisjéversjonen, den med vulkaner og varme kilder, kongesagaer og vikinger, at de hadde den første kvinnelige presidenten i sin tid, og at parlamentet er det eldste i verden, når vi nå først er inne på det politiske. Kulturlivet skal ha gode kår på øya, her hjemme kjenner vi den islandske kulturen best gjennom Snorre, Björk, Laxness og islandsk krim.
Men Island hadde vært langt fremme i folks bevissthet den siste tiden. Landet var mer eller mindre konkurs grunnet finanskrisen, men Island tok hevn på illsinte kreditorer ved å lamme flytrafikken i Europa i ukevis, grunnet aske fra et vulkanutbrudd, som ga opphavet til fjorårets nyord, askefast.
En pussighet med islandsk drikkehistorie er at til tross for en uvanlig tetthet av puber og utesteder i Reykjavik, så var det inntil for bare noen år siden forbudt både å lage og selge øl. Vin og brennevin var for all del tillatt, en konsekvens av at søreuropeerne ikke ville kjøpe fisken til islendingene, om de ikke fikk lov å selge vin og brennevin tilbake, noe vi kjenner fra vår hjemlige norske drikkekultur. I og med at fiske er det islendingene har levd av i alle år, var konklusjonen enkel, vin og brennevin var tillatt. Men ølnekten holdt de på helt fram til for få år siden. Det var lov å servere alkoholfritt øl, vel og merke, så løsningen var at folk bestilte en alkoholfri øl og en dram, og helte drammen oppi ølet. I dag finnes det bryggerier hist og her, som brygger gode varianter innenfor byggbasert drikke.
Reykjavik som by er liten og oversiktlig, noe som går igjen er bruken av bølgeblikk, både på vegger og tak, uten at jeg egentlig fikk noen stor forståelse av hvorfor dette bygningsmaterialet har oppnådd slik en voldsom popularitet. Byens hovedattraksjon er Hallgrim-katedralen, en sementkirke som arkitektonisk skal minne om basalt, spektakulær både på utsiden og på innsiden, med en døpefont som ser ut som en uthogget isblokk. Egentlig ganske pussig at man kan få sementbygg til å se så pent ut. En liten tur tas innom et par butikker, som gjør at jeg gjør meg noen refleksjoner rundt islandsk design.
Design
En gentleman benytter normalt ikke verdifull ekspedisjonstid til å frekventere beskaffenhetsetablissementer i utrengsmål, og det er mer regelen enn unntaket at man skyr (må ikke forveksles med den islandske nasjonaldesserten, en yoghurtlignende sak laget på myse) den slags boutiques med et snøft og et bah. Et og annet unntak forekommer imidlertid en gang hvert skuddår. Selv om det nok vil komme overraskende, kanskje også sjokkerende på den oppmerksomme leser, så stoppet jeg opp ved opptil flere butikkvinduer, og gikk ved et par anledninger til og med inn tilhørende dører.
En personlig teori er at islendingene, dypt inne i sjelen, har et element av galskap i seg. Det kan arte seg ved at man går berserkergang ved jevne mellomrom, enten som i sagatiden der man gikk holmgang eller hogget hodet av folk, bare fordi de sto lagelig til for hugg, eller som i dag, når man går amok på Reykjaviks gater og utesteder hver bidige natt. Man går hen og innbiller seg at man med sine 300 000 innbyggere og fiskeriindustri som viktigste ressurs er en finansiell verdensstormakt. Det er symptomatisk når en ganske liten vulkan kan få anfall av stormannsgalskap, når den i ukesvis paralyserer flytrafikken i en hel verdensdel, bare pga en middels hostekule.
Noen islendinger kanaliserer denne galskapen inn i en litt mer kreativ gate. I en verden der motebransjen ulike aktører mangler særpreg og sliter med å skille seg ut, har islendingene funnet sin egen stil. Da snakker jeg ikke om at man har laget en egen industri ved å slipe lavastein til tøysete og turistvennlige smykker, jeg så for øvrig ikke en eneste islending som brukte dette, men designerne av smykker og klær har klart å frembringe en helt særegen tone, både når det gjelder form, farge og materialer. Samtidig som det holder samme kvalitet som det fremste fra Paris eller Milano, preges designet av Islands ville natur, isolasjon og nærhet til elementene, men uten at det blir klamt navlebeskuende eller nasjonalromantisk lusekofteaktig. Eller noe slikt. Helvetís kult, for å benytte et uttrykk jeg hørte på puben Kaffibarínn.
Særlig etter finanskrisen har det dukket opp en rekke unge designere i de mer fasjonable handlegater i Reykjavik. De etablerte butikkene måtte flytte ut fordi de ikke lenger hadde råd til å leie lokalene, og nye kom inn. Som en designer sa: “When you have nothing, why not risk everything?”
Finanskrisen
Finanskrisen på Island kan best oppsummeres ved at man lekte Monopol uten helt å vite hva man holdt på med. Landet glemte en stund at man bare var en liten nasjon med fiske som viktigste næringsvei, og innbilte seg at man var en finansiell stormakt. Bankene sjonglerte med valutatransaksjoner, opererte med høye innskuddsrenter til tiltrakk seg kunder fra hele verden. Folk lot seg rive med, økte forbruket hinsides enhver fornuft, selv bestemødre ble valutaspekulanter, ballongen ble større og større, helt til den sprakk. Island gikk omtrent konkurs over natten, den islandske kronen ble kastet ut av det europeiske samarbeidet, Storbritannia brukte antiterrorlovgivningen mot dem, folks lån ble fordoblet over natten, og ting så rett og slett ikke bra ut.
Som alltid når noe har gått galt så straffes politikerne. Ved kommunevalget i Reykjavik stiftet noen komikere tøysepartiet ”Det beste parti”. Uten engang å late som de hadde noen saker på agendaen førte deltakelsen til et valgskred av stemmer. Meget mot sin vilje fikk partiet et vell av representanter, og endte opp med både makten og ordføreren, og ble nødt til å ta ting seriøst. Sitt eneste valgløfte ble imidlertid raskt gjennomført, en utstoppet isbjørn som sto utenfor en souvenirbutikk i Laugavegur ble en natt bortført, og ble funnet igjen i botanisk hage.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar