Mine nedtegnelser fra Vatikanstaten - Del I

Selv om en gentleman normalt slipper ubesværet og uanmeldt inn i de høyere sirkler, er et besøk til Vatikanet av en slik karakter at det er nødvendig å tilkjennegi sin ankomst på et tidlig tidspunkt, særlig om man skal få audiens hos Paven. En formell søknad ble derfor sendt i brevs form ned til Vatikanstatens administrasjonsavdeling, prefekturet, et par uker før avreise. Det var med tilfredshet jeg registrerte at den pavelige bulle arriverte bare få dager etter, med klare instrukser om hvor passerseddelen kunne hentes, når jeg ankom pavestaten.
Postvesenet i Vatikanet går for å være et av Europas mest effektive, i motsetning til postvesenet på den andre siden av elven Tiberen.

Litt innledende Vatikanhistorie

Det var en mørk og stormfull vinteraften jeg krysset Tiberen og ankom Vatikanstaten. Pavestaten har en lang historie, og var tidligere en verdslig stat som omfattet store deler av Italia, i tillegg til å være leder av den katolske kirken. Forholdet mellom Vatikanet og Italia ble satt på en hard prøve på slutten av 1800-tallet, da Italia ble en egen stat. Italia mente at siden Vatikanet strengt tatt kun var en liten bydel i Roma, så burde de være underlagt italiensk styre og stell.

Vatikanet var ikke overraskende uenig, og mente de måtte være uavhengig av enhver form for politisk påvirkning, og pave Pius IX anså seg som fange. Først i 1929 kom pave Pius XI og Mussolini til enighet og undertegnet Lateranertraktaten, som anerkjente Vatikanet som en egen stat. Verdens minste, riktignok, kun på 0,44 kvadratkilometer, men med egen radiostasjon samt egen enspors jernbane på smått imponerende 862 meter. Paven styrer eneveldig, han har dog delegert de mer hverdagslige og administrative gjøremål til en gruppe dertil egnede kardinaler, slik at han kan konsentrere seg fullt og helt om å styre den katolske kirken. Det har jo gått riktig bra.

Mens jeg filosoferte lett rundt Vatikanstatens administrative oppbygging vandret jeg opp mot Peterskirken i vinterregnet, for å hente min passerseddel. Berninis bueformede søylerad, formet som to åpne armer, ønsket meg hjertelig velkommen. En og annen pilegrim hadde forvillet seg opp til Petersplassen i ruskeværet og kikket seg litt forvirret og måpende omkring med vrengte paraplyer. Mine instrukser fra prefekturkontoret fortalte meg at jeg skulle i retning høyre side av Petersplassen. Ved enden av Berninis søylerad skulle det visstnok finnes en bronsedør, noe som viste seg å stemme.

"Klovner i kamp"

Bronsedøren

Veien frem var lettere omstendelig, det var tydelig at man skal anstrenge seg litt for å komme inn i Hans Hellighets forgård. Først måtte jeg gjennom en sikkerhetskontroll, med gjennomlysningsapparat og det hele, dernest måtte jeg gjennom noen krøttersluser, ikke ulikt slike man ser i amerikanske westernfilmer, så måtte jeg utspørres av Vatikanstatens politistyrke som viste seg programforpliktet mistenksom til mitt ærende, før jeg til slutt kom til foten av en ganske lang trapp, som ledet opp til den omtalte bronsedøren.

Vatikanet hadde gjort døren både høy og vid, som de synger i salmen, forseggjort i massiv bronse med nagler og marmorsøyler på siden, på grovt øyemål kanskje syv-åtte meter høy. Overrasket konstaterte jeg at det i døren sto to gjøglere. Så festlig, tenkte jeg. Antrekket lignet til forveksling kostymet filmkomikeren Danny Kaye i sin tid hadde på seg i klassikeren Hoffnarren fra 1956, en film jeg syntes var kjempemorsom da jeg så den på skolekino som åtteåring, men som jeg kanskje mistenker jeg ville gjespet ikke så rent lite av i dag. Riktignok er det karnevalstid i de latinske landene i februar, men jeg stusset like fullt over den grad av løssluppenhet som rådet i Vatikanstaten denne dystre vinterkvelden, i stor kontrast til de strenge sikkerhetstiltakene jeg måtte igjennom før jeg kom så langt som til prefekturet.

Det viste seg imidlertid at dette var representanter for sveitsergarden, en gruppe leiesoldater med lange tradisjoner, og pavens personlige livvakt de siste fem hundre år. Foranledningen var at de forsvarte Klement VII under invasjonen av Roma i 1527. Så å si hele garden strøk med under seansen, men de klarte å få reddet unna paven, ved å dytte ham inn i en underjordisk gang som forbinder Vatikanet og Castel Sant’Angelo. I dag er det fast hundre soldater i Sveitsergarden, fordelt på fire offiserer, 23 underoffiserer, 70 hellebardister, to trommeslagere og en enkel feltprest. Gardistene må være sveitsiske, katolske, og minst 174 cm høye.

Prefekturet

Jeg passerte disse muntre herrer med et nonchalant kast på hodet som falt seg naturlig, og kom inn i en lang korridor med oppsiktsvekkende grell og utrivelig belysning, type sykehusgrønt som var så populært på 70-tallet, korridoren var dessuten relativt sparsommelig utsmykket, til tross for alt jeg hadde hørt om Vatikanets kunstskatter. En kontorpult var malplassert midt i korridoren, og jeg henvendte meg til sveitsergardisten bak pulten, en bister kar med latterlig lav offisersgrad, og fremførte mitt ærende på feilfritt latin. Tredje dør til venstre, sa han og pekte i den retningen som uansett var eneste alternativ.

Inne på nevnte kontor, omtrent like overdådig innredet som korridoren, fant jeg en eldre, litt gretten kar. Jeg leverte mine akkrediteringer, han stirret misbilligende på papiret som om det skulle vært et overkjørt ekorn, gryntet noe uforståelig på vulgærlatin, lette gjennom noen konvolutter som sto i en liten pappkartong midt på bordet og fant til slutt fram en konvolutt med navnet mitt grovt feilstavet. Jeg kastet et irettesettende blikk mot fysakken, mumlet Bah, men lot det være med det. I konvolutten lå adgangskortet til audiensen, med informasjon om sted og tidspunkt. Den moderat servicemindede herren føyset meg så ut av sin lille høyborg, jeg forlot således prefekturet og bega meg ut igjen i Vatikanstatens relativt begredelige vintervær.