Kulinariske erfaringer
Jeg legger betydelig vekt på bordets gleder når jeg er på ekspedisjon. Mye kan sies mye om en nasjon, ut ifra hvordan den ernærer seg. Vel har den nye tid kommet også til Island, med kinesiske og italienske restauranter, kaffebarer, burger- og kebabsjapper eller enda verre, vegetarrestauranter.
 |
| Antydningsvis kulturkollisjon... |
Altfor ofte lar man prosjektering og planlegging være, for så å stå rådvill i tvilsomme strøk i en fremmed by, hvor man til slutt nedverdiger seg inn på en tilfeldig pizzarestaurant, bare fordi man ikke lenger klarer å stagge sulten. På Island, å spise på andre steder enn der det islandske kjøkken er representert, var utelukket. Det ble med omhu valgt ut to bevertningssteder, den ene i den tradisjonsrike genre, den andre i den innovative.
Lækjarbrekka er en av de mer tradisjonsrike restauranter i Reykjavik. Bygget er fra 1834, er et av de eldste trehusene på Island, og ligger nederst i hovedgaten, med utsikt mot havnen. Stilmessig minner den om Engebret Café og Frognerseteren i Oslo, som sådan et sted man tar med utenlands besøkende. Nasjonalromantikk i alle detaljer, heklede gardiner og gjennomført hyggelig i alle ledd, og en meny preget av Islands store tilgang på lammekjøtt og sjømat, som kom i rause porsjoner av utmerket kvalitet. Lammekjøttet var utsøkt og intet vondt kan sies om sjokoladedesserten, som kunne mette en middels familie. Ondsinnethet ligger ikke for undertegnede (vel, kanskje antydningsvis i gitte situasjoner), men det er fristende å antyde at dette var Disneyversjonen av det kulinariske Island, det ble for glatt og pregløst til at jeg satt igjen med følelsen at dette var den helt store opplevelsen. Jeg ble mett og fornøyd, og dét var i grunnen dét. http://www.laekjarbrekka.is/.
Hákárl
Alle nasjoner med respekt for seg selv har noen retter som man skremmer tilreisende med. Et uforglemmelig kulinarisk intermezzo var da jeg under en arbeidslunch ble servert hákárl, islandsk spesialitet, gjæret og tørket hai, populært kalt ”råtten hai”. Som kokk er jeg ikke fremmed for å spise sære retter, og nyter med velbehag både lutefisk, haggis og surströmming om anledningen byr seg. Jeg hadde hørt om denne retten, udelt negative ting hadde jeg hørt, men slik er det jo ofte med matretter som faller litt utenfor borgerskapets trygge og tradisjonelle rammer. Jeg stilte således med et åpent sinn da en liten boks med ostebitlignende terninger under ikke så rent lite seremoniell ble satt foran undertegnede, og det var med stor nysgjerrighet jeg åpnet denne.
Deler av de kvinnelige leserne har muligens ikke denne erfaringsbakgrunn, men haien hadde den umiskjennelige eimen av uvasket pissoar på en bensinstasjon eller et litt slitent utested. Smaken kan best beskrives som interessant, og det er ikke uten grunn at man anbefaler et glass Brennivín rett etterpå, for å rense ganen for en smak som sitter unødvendig lenge. Gordon Ramsay utfordret en gang journalisten James May til å finne tre sære spesialiteter som de skulle smake. Journalisten dukket opp med slangewhisky fra Laos, oksepenis og hákarl. De to første gikk greit, men Gordon Ramsay kastet opp etter å ha smakt hákarl. Journalisten kommenterte tørt: ”You disappoint me, Ramsay.”
Dill Restaurant
Min islandske kontakt innen kulinariske spørsmål hadde anbefalt en forholdsvis ny restaurant i Reykjavik, Dill Restaurant, i det nordiske kulturhuset. Stedet har raskt vunnet ry som et av de mest spennende spisestedene i Reykjavik. Kjøkkensjef Gunnar Karl Gíslason er leder for det islandske kokkelandslaget og hovmester Ólafur Örn Ólafsson er president for den islandske vinkelnerforeningen. Listen er således lagt til dels høyt.
 |
| Arntonax ute i den store verden |
Som seg hør og bør sverger restauranten i det nordiske huset til det nye nordiske kjøkken. Det nye nordiske kjøkken er et relativt nytt begrep, ukjent for de brede masser av folket. Enkelt forklart dreier det seg om kun å benytte nordiske og helst lokale råvarer, ha fokus på sesong og årstider, benytte tilberedningsmetoder som hører hjemme i Norden, og tenke på miljøet. Olivenolje og eksotiske ingredienser hører ikke hjemme i den nordlige sfære. Ideen er å etablere det nye nordiske kjøkken som en egen genre, på lik linje som for eksempel det franske og det italienske kjøkken. Restaurant Noma i København, som for andre år på rad er kåret til verdens beste restaurant, sverger til denne filosofien.
Det nordiske huset ligger litt utenfor sentrum, mer eller mindre i et våtmarksområde og fuglereservat mellom den lokale flyplassen og universitetet. Bygningen ser ut som et moderne kulturhus med respekt for seg selv bør, og er da også tegnet av den anerkjente finske arkitekten Alvar Aalto, og så vidt jeg forsto består hele bygningen av nordiske komponenter. Restauranten har utsikt mot fuglereservatet, den er ikke så voldsomt stor, rundt 40 sitteplasser. De har ikke tradisjonell à la carte-meny, men en skiftende syvretter med tilhørende vinmeny.
 |
| Artig liten detalj er at man serverer mye av maten på lavastein. |
Menyen:
- Rogn fra steinbit, blandet med røkt majones, brønnkarse og syltet sjalottløk
- Stekt sjøkreps med tomatsalat, vill kjørvel og ristede nøttebiter
- Torsk stekt i bjerkeolje med erter, gressløk og sopp
- Poteter, poteter og poteter. Tre tilberedningsvarianter, med røkt oksemarg
- Stekt kveite, asparges og rotgrønnsaker, servert med sennepssaus og DILL
- Selleridessert med pulveriserte valnøtter og cottage cheese
- Jordbær fra Eiríökur, rabarbra fra Ómar og skyr
Vår mann, vinkelneren, hadde som seg hør og bør satt sammen en vinmeny, men overrumplet meg midtveis med plutselig å servere rautt öl til potetretten, temperert og overgjæret rødt øl. Ølet het Móri, fra Ölvisholt Brugghús, et av Islands etter hvert mange mikrobryggerier. Overraskende og velsmakende! Som bryggeriet selv sier: ”Móri er yfirgerjad öl, maltrikt og kröftuglega humlad”.
I løpet av årene har jeg i matinteressens navn ofret både tid og penger på restauranter innen genren fine dining. Kanskje lar jeg meg ikke imponere i like stor grad som første gangen jeg spiste på denne type restaurant, men slik er det jo med alt. Det er imidlertid lenge siden jeg matmessig har latt meg begeistre i like stor grad som på Dill restaurant. Utsøkt mat, meget kyndig betjening, avslappet atmosfære, delikate omgivelser: Samlet sett ble det en av de bedre restaurantopplevelser jeg har hatt på årevis, fullt på høyde med en hvilken som helst Michelinrestaurant. Med tanke på det økonomiske aspektet: Omtrent halvparten av hva man måtte betalt for noe tilsvarende i Norge. Internettadresse er http://dillrestaurant.is/EN/index_en.html, og det er nødvendig å bestille bord.
Utelivet i Reykjavik
Middagen hadde trukket ut, og klokken var passert midnatt med overbevisende margin da jeg var ferdig. Behagelig spasertur tilbake mot hotellet, og hva er vel mer naturlig, når man har delikatert seg med god mat og god drikke, å skylle det hele ned med en kald øl, mens inntrykkene bearbeides. I sentrum observerte jeg, ikke fullt så overrasket, en anselig mengde mennesker i festhumør, vi snakker tilstander tilsvarende Oslo sent på 17. mai. Jeg hadde ankommet Reykjavik et par kvelder i forveien, og hadde observert det samme da, store mengder festkledte mennesker ute i gatene, godt over midnatt en vanlig torsdagskveld. Hotellportieren kunne på oppfordring opplyse at dette var helt vanlig, at det nok ville bli flere mennesker til helgen, der jeg altså nå befant meg.
I løpet av årenes løp har man da vært innom en pub eller to en sen nattestime, men utelivet i Reykjavik er hinsides enhver fornuft. Rett ved hotellet mitt i Laugavegur fant jeg et tilsynelatende falleferdig hus kledt med bølgeblikk, med en lang kø av ungdommer i alle former og aldre på utsiden. Vel på innsiden var stemningen upåklagelig, dette var, viste det seg, en klubb for de litt mer outrert-orienterte, med sans for de gleder lakk og lær bringer med seg. Ned en sidegate fant jeg et bråkete sted med høy musikk og kjønnsløst øl, der gikk ungdommen, og rundt et hjørne lå det en jazzpub jeg hadde besøkt tidligere, der stemningen imidlertid var på hell.
 |
| Før eller senere havner man på skråplanet i Laugavegur. |
Hovedgaten i Reykjavik er udiskutabelt Laugavegur. Den er fra naturens side formet slik at alt som måtte befinne seg her og områdene rundt, før eller siden renner nedover mot havneområdet. I praksis vil dette si at folk starter festene andre steder, men etter hvert som natten melder sin ankomst siver de inn fra sidegater, og nedover mot havneområdet i en sakte, men bestemt bevegelse. Jeg fulgte således strømmen av til dels meget oppstemte og overstadige mennesker nedover mot havnen, der tettheten av utesteder er påtagelig. Opp en sidegate skimtet jeg puben Kaffibarinn fra den legendariske islandske filmen 101 Reykjavik. Festkledte ungdommer passerte skrålende og syngende i spredt uorden, med ølflasker og glass i hendene, og når glasset var tomt, kastet man det i en dertil egnet vegg, med godt humør.
I kvartalet rundt Alltinget fant jeg et knippe kurante utesteder med høy partyfaktor. Til min store begeistring var det gratis øl på White Diamond/Diamond Heart, noe slikt, en fyr fortalte at dette var en tidligere strippebule i tre etasjer, grunnen til at ølet var gratis var at en eller annen produsent hadde lanseringsfest. Vegg i vegg lå The English Pub, litt i samme stil, og rundt et hjørne eller to lå The Wine Bar. Stemningen blant de innfødte var upåklagelig og høylydt, uten altfor mange ubehageligheter utover hva man kan forvente av en folkemengde på halvannen berserkergang.
Utover dette er det selvsagt mye fin natur på Island, og jeg må innrømme at å dyppe legemet i Den Blå Lagune, til tross for sitt udiskutable turistfellepreg og sin tvilsomme duft av råtne egg, var meget behagelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar