Portugal del I - Reisen til Covilhã

Senere på kvelden var det festmiddag. Festmiddager kan være lumske. Grunnen til at jeg var i den portugisiske fjellheimen i utgangspunktet var at jeg hadde blitt lurt, nettopp under en slik middag, der det var mye vin involvert og ganske sent på kvelden. Det ble slett ikke presisert at det tok et halvt døgn for å komme seg dit.

Mange viderverdigheter skulle jeg igjennom før jeg kunne nyte den portugisiske småpikens fado.



Den portugisiske sjåføren sneiet leiebilen innom en vegg allerede før vi hadde kommet ut av parkeringshuset på flyplassen. Mumlet at dette var en helt ukjent biltype. Man blir skeptisk av slikt. Angret litt på hele opplegget, men jeg hadde ikke noe valg, og det var uansett for sent å gjøre noe med det. Jeg skulle i embeds medfør holde et innlegg på en kjøkkenkonferanse i Covilhã, nord i Portugal, og skulle få skyss oppover. Det var en firetimers mareritt av en biltur.

Sjåføren visste ikke veien, hadde verken kart eller GPS. Gikk tydeligvis litt etter intuisjon, humør og himmelretning. At vi måtte spørre om veien underveis var til å leve med, men jeg har aldri før stoppet i en sigøynerleir for å gjøre dette, og responsen fra de innfødte var da også til dels meget aggressiv da bilen stoppet. At kommunikasjonen gikk trått fordi sjåføren var dårlig i engelsk og jeg tilsvarende dårlig i portugisisk var også til å leve med. Alt i alt små ting, og under normale omstendigheter hadde jeg nok nytt utsikten over det skiftende landskapet gjennom rismarker, oliventrær, appelsinlunder, store korktrær der barken nettopp var skåret av, og jeg ville absolutt ha verdsatt synet av vinranker og storkereir oppå telefonstolper langs veien. Men jeg gjorde ikke det.



Ferden gikk i lav høyde gjennom det portugisiske landskapet, langs den naturskjønne ruten,
som stort sett bestod av småveier via sigøynerleire og olivenlunder.



Det som gjorde ferden mer nervepirrende enn det jeg var komfortabel med var at snittfarten var på 140 km/t på små og svingete veier, sjåføren fiklet med mobiltelefon og bladde i en liten lommeordbok når samtalen stoppet opp, og skjenet rett som det var over i motsatt kjørebane eller halvveis ut i grøften på min side. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Etter fire timer kom vi fram til bestemmelsesstedet, jeg var på det tidspunktet redusert til et skjelvende persilleblad, og ble sittende i fosterstilling i baren resten av kvelden, med store glass aguardente.

Covilhã er en liten by som ligger i fjellene nordøst for Lisboa, i fylket Beira Interior, eller hva nå fylker heter i Portugal. Langt utenfor allfarvei, og man kan spørre seg hvorfor i all verden arrangøren hadde lagt en konferanse dit. Svaret var enkelt, man har nemlig distriktspolitikk også i Portugal. Vanligvis legges alt til de store byene langs kysten. Ettersom både ordføreren, fylkesmannen (eller noe tilsvarende, vanskelig å si siden alt foregikk på portugisisk, men han så voldsomt viktig ut) og flere høvdinger fra helsedepartementet holdt innledende taler, var det klart at dette var en prestisjefull greie for byen og regionen.

Man lærer ting. Aldri har jeg reflektert over at saueull deles inn i kvalitetssoner rundt på selve sauen.
Som vi ser er ull fra sone 1 den beste og tykkeste. Den simple ulla fra sone 7 brukes i oppvaskkluter og stålull.

Etter hva jeg kunne skjønne er Covilhã et typisk sted for friluftsentusiaster, mange muligheter for den slags, til og med slalåmbakke har de. Jeg så imidlertid ikke noe til naturen eller omgivelsene som sådan der oppe. Dette var midt i desember, tåka var tett og det regnet mesteparten av tiden, og den tiden det ikke regnet så var det faglig program på konferansen, eller så stup mørkt at jeg ikke så noen ting.

Men for all del, man får jo alltids med seg noe, og arrangøren hadde lagt opp et kulturelt program med noe for enhver smak. Besøket på ullproduksjonsmuseet i Covilhã, Museu de Lanifícios, står nok for meg som det mest interessante ullproduksjonsmuseet jeg noen gang har vært på. For øvrig det eneste. Det kom overraskende på oss at museet var todelt. Da vi etter en time var ferdig med den ene delen trodde vi at vi var ferdige med omvisningen, men det var vi ikke, vi var knapt nok halvveis. Det hjalp selvsagt med utflukt på en vingård i nærheten rett etterpå, der det var vinsmaking og fingermat. Vingården het Quinta dos Termos, hadde utmerkede viner av den kraftige sorten, og de har i alle fall én rødvin på Vinmonopolet.



Aftenen tar seg opp! Vinbonden har overtalt Arntonax til å bli med i vinkjelleren
på Quinta dos Termos. Stemningen er upåklagelig.



Senere på kvelden var det festmiddag. Festmiddager kan være lumske. Grunnen til at jeg var i den portugisiske fjellheimen i utgangspunktet var at jeg hadde blitt lurt, nettopp under en slik middag to måneder tidligere, der det var mye vin involvert og ganske sent på kvelden. Det ble slett ikke presisert at det innebar et halvt døgn for å komme seg dit. Underforstått: Ingen andre orket tanken på å ta den turen, én uke før jul. Men, men! Man lærer.

Runde og stivpyntede bord. Som internasjonal gjest ble jeg plassert på et pampebord rett foran scenen. Slikt er både fint og slitsomt, fint fordi det alltid er nok vin, slitsomt fordi man ikke kan drikke så mye vin som man ville gjort, om man hadde blitt plassert i en mørk og avslappet krok. På den positive siden hadde jeg utmerket utsikt da en ung, kvinnelig fadosangerinne i dramatisk rød kjole holdt minikonsert. Jeg likte det veldig godt, her skal vi likevel ha i mente at jeg kom rett fra en vinsmaking, og dette var et godt stykke ute i middagen.



Hun sang gråtkvalt og raspende om svik og kjærlighet, og tok seg til hjertet
med så stor innlevelse at jeg trodde hun skulle rive det ut.



 Mitt innlegg på konferansen gikk utmerket, jeg var sistemann på programmet og folk var begynt å bli lei. Krydret det hele innledningsvis med noen portugisiske setninger jeg hadde lært meg. Slikt er skamløst publikumsfrieri, men det virker, og folk blir kjempepositive. Lettelsen over å være ferdig gikk raskt over, da det viste seg at sjåføren som skulle kjøre meg ned igjen til Lisboa var den samme som kjørte meg opp.



Arntonax imponerer forsamlingen ved å holde innlegget på lokal dialekt.



Nå visste jeg riktignok hva som ventet meg, men skjebnen hadde tatt av seg silkehanskene og lagt til et par c-momenter, for å gjøre det hele litt spennende. Det hadde striregnet hele dagen, og nå var det blitt mørkt. De første kilometerne ble kjørt med nedduggede vinduer, fordi sjåføren ikke fant ut hvordan viften fungerte. Beroliget ble jeg fortalt at vi måtte kjøre litt forsiktig, fordi det var mye vann i kjørebanen, og ganske glatt. Dette ble fort glemt, og straks raste vi nedover mot Lisboa i lav høyde.