”Nå har jeg virkelig ikke for vane å snike meg inn på fester, men her var det flere momenter: For det første så det veldig morsomt ut. For det andre var det min egen bransje. Sydney Morning Herald har alltid vært min foretrukne avis når jeg er i Australia, og sist, men ikke minst, og kanskje aller viktigst: Det var gratis champagne.”
 |
| En gentleman må alltid være beredt til å ta et lite steg ut i rampelyset, selv om det beror på sviktende forutsetninger og misforståelser. |
Hølet Bondi Beach
Jeg var i Australia for tyve år siden, ung og eventyrlysten, reiste litt rundt. Var noen dager i Sydney. Den gang dro jeg ikke til Bondi Beach, men til Manly Beach, og skal vel ikke påstå at det var et veldig bevisst valg. Tror jeg valgte Manly mest fordi det innebar en hyggelig båttur for å komme seg dit, men siden alle i etterkant spurte om jeg hadde vært på Bondi, så mistenkte jeg at jeg hadde gått glipp av noe. Der tok jeg feil.
Bondi er en liten forstad ute ved kysten som ligner på et kjipt sted i Syden. Samme type cafeer og restauranter man finner i Syden, samme type butikker og kjipe souvenirsjapper, samme type pregløse, sandfargede bygninger. Selve stranden er, så vidt jeg kan bedømme, helt adekvat. Den er stor. Det er sand der. Og vann. Ville kanskje ikke anbefalt å bade på denne stranden, da sjansen for å få en planke med en tulling på midt i ansiktet, er betydelig. Havet er rett ut, så det er mye bølger, med en mengde surfere som resultat.
 |
| Arntonax og Bondi Beach. De skulle aldri helt finne ut av det med hverandre. Det er en strand. Det er sand der. Hater sand! |
Etter å ha sett på stranden i et halvt minutt og konkludert at jo da, jammen er det en strand, gikk jeg videre med livet mitt, i retning restauranten med det upassende navnet Icebergs Dining Room and Bar, som min hotellvertinne i Potts Point hadde anbefalt som et passende lunchsted om jeg nå hadde tenkt meg ut til Bondi, hvilket jeg jo dessverre hadde. Icebergs ligger helt i enden av stranden, og har en udiskutabelt flott beliggenhet, med utsikt over hele bukten.
 |
| Mange viderverdigheter skulle man igjennom før man omsider kunne nyte formiddagsforfriskningene. Utsikten var upåklagelig. |
Jeg så at stedet tydeligvis også var en slags sportsklubb, i tillegg til restaurant var det også svømmebasseng og sannsynligvis et treningsstudio med alskens torturredskaper. Jeg gikk inn i resepsjonen, der satt det en blid jente med lyst hår. Jeg tilkjennega min hensikt med besøket, at jeg hadde tenkt å spise lunch, og lurte på om de hadde et ledig bord. Jada, det var ikke noe problem. Om jeg var medlem av klubben? Nei, det var jeg jo ikke, men nå hadde jeg nå bare tenkt å spise lunch før jeg forlater Bondi, for mest sannsynlig aldri å komme tilbake noensinne, om det da virkelig ikke er til å unngå.
 |
| Piken i resepsjonen var blid og fin i fjærene, men hadde forlest seg på og overfortolket etablissementets instrukser |
Jeg måtte være medlem for å komme inn. Jenta var klar på dette. Når jeg var medlem kunne jeg også benytte klubbens øvrige fasiliteter, som svømmebassenget, fortalte hun entusiastisk. Mitt hovedargument, at jeg utelukkende var der for å spise lunch, virkelig ikke for å svømme, noe blazeren og mangelen på sportsbag burde antyde, falt på stengrunn. Jeg må altså tegne meg som medlem på et treningssenter for å spise lunch, oppsummerte jeg, hevet et øyenbryn og lot intonasjonen gå akkurat så mye opp at det skinte igjennom hva jeg syntes om ordningen, uten at hun egentlig kunne ta meg for det. Ja, nikket jenta ivrig, like blid.
Jeg gjorde det jeg ofte gjør i slike situasjoner, lukket øynene og holdt øverste del av neseroten mellom høyre tommel- og pekefinger, mens jeg talte til ti. Imidlertid kunne jeg tegne medlemskap for én dag, uten noe innmeldingsgebyr, fortalte jenta. Jeg ga opp, og signerte der jeg skulle. Vel dandert på balkongen noen minutter senere, med et glass musserende vin og utsikt over bukten, overstrødd som den var av overtatoverte surfebomser og raggete backpackere, måtte jeg innrømme at jeg skjønte restaurantens behov for adgangskontroll, kanskje ikke ønsker horder av riff-raff, dersom de nå aspirerer til å være et møblert spisested, hvilket de visstnok gjør.
Nøler med å anbefale Icebergs. Bortsett fra en formidabel utsikt er det et middelmådig sted. Jeg hadde for så vidt ikke noe imot cafeterialøsningen, som innebar å bestille mat og drikke i en disk, for så å vente på at en elektronisk dings du får utlevert lager bråk, noe som betyr at du kan hente maten. Jeg hadde for så vidt også en viss forståelse for at reparasjonsarbeid med trykkluftbor og metallsag på et eller annet tidspunkt bare må utføres, selv om jeg kanskje ville valgt å holde restauranten stengt akkurat da. At Icebergs går for å være et ”hvit duk & kandelaber-kind of place”, med rosende omtaler i restaurantspaltene, den sitter lenger inne. Tøysested! Bah!
 |
| Bondi Beach var et tøysested, heller å anbefale er et turområde litt lenger nord på samme halvøy. Pent lite naturreservat. |
En liten drink med den britiske ambassadøren
Forlot Bondi Beach usentimentalt og med lett hjerte. Returnerte til hotellet, skiftet til dress, og beveget meg i retning sentrum, der det i forbindelse med mitt egentlige ærend i Sydney var en cocktailmottagelse på det britiske konsulatet. Det var for all del hyggelig. Konsulatet var staselig plassert akkurat så høyt oppe i en skyskraper at utsikten over Sydneys skyline i solnedgang var upåklagelig. Stedet utmerket seg på ingen måte i den mer storslåtte retning som man jo har erfaring for at britiske utenriksstasjoner har en forkjærlighet for, for å minne om det britiske imperiums storhetstid, men fungerer, vil jeg tro, utmerket som kontor, da det så ut som nettopp dette.
Møtet med ambassadøren, vertskapet og et nennsomt utvalg av de øvrige delegater var velkomment, for anledningen kledd i sine mest avanserte gevanter, herrene i klassisk dress, slips og tilsynelatende nypussede sko, kvinnene i fotside kjoler, svimlende høye hæler og flagrende sjal i den fineste orientalske silke. Småavansert fingermat og raus skjenking av sprudlende drikke innen den druebaserte genre, for ikke å snakke om en liten treat til damene: Klassikeren Pimms’, som vel best kan beskrives som den britiske utgaven av sangria.
Etter at formalia og elskverdigheter var overstått var klokken knapt nok åtte, og folk forsvant hver til sitt. Det slo meg at det var litt vel tidlig å ta kvelden, dessuten var jeg fremdeles litt sulten. Tok frem min Moleskine notisbok, der interessante adresser var nedtegnet, sånn i tilfelle. Et av de mer møblerte spisestedene i Sydney er restauranten Est. i George Street, en forkortelse for Establishment. Fant stedet med letthet, og beveget meg opp en etasje forbi en fullstappet bar der det tilsynelatende var firmafest.
 |
| Ikke et sted for folk med angst for høye søyler, hvite duker og champagnetraller. |
Restauranten var av den litt overdådige sorten med marmorsøyler, champagnetralle og lysekroner. Stedet har kanskje mer enn noe annet sted definert det moderne, australske kjøkkenet, og har fått en rekke utmerkelser. Jeg hadde ikke reservert, men fikk bord uten problemer. En hyggelig pike forbarmet seg over meg, skaffet meg et glass champagne, før vi gikk over til aftenens forhandlinger.
Menyen antydet at det mest fornuftige var å velge den store gourmetmenyen. Jeg hadde imidlertid nettopp spist fingermat og var ikke så voldsomt sulten, og antydet at en enkel hovedrett kunne klare seg. Piken nikket forståelsesfullt, snakket seg varm om en spesialrett de hadde akkurat denne kvelden, som ikke sto på menyen, hummerfylt ravioli med kamskjell og skalldyrskum. Kunne kanskje det være noe? Vi ble skjønt enige om at det kunne det, fant også ut at et halvt dusin østers til å begynne med var høyst tilrådelig, og jeg overlot til piken å finne noen passende australske viner.
Måltidet var utmerket, og sto så absolutt til marmorsøylene! Jeg valgte å stå over dessert, noe piken på ingen måte var enig i, viste det seg. En lekker sorbetkomposisjon dukket opp foran meg, kelneren hvisket konspiratorisk at dette var en hilsen fra piken. En gentleman setter pris på slikt. Syndige petit fours til kaffen var strengt tatt heller ikke nødvendig, men det er som kjent alltid plass til en liten sjokolade.
 |
| Entusiastisk syngedame underholder den australske restaurantverdenen samt det som kunne vært en tilfeldig forbipasserende nordmann, om det ikke var for at de så åpenlyst hadde gratis champagne. |
Vel fornøyd med kvelden forlot jeg Est. I baren jeg hadde passert på vei opp, Establishment Bar, hadde stemningen nådd nye høyder. En lite rhytm’n’blues-band med en syngedame som lignet på Whitney Houston hadde rigget til scene like ved baren. Jeg ble stående litt i døråpningen, damen hadde trøkk i stemmen og sang bra. Nysgjerrig på hva slags arrangement dette var så jeg litt rundt, og fant ut at det var avisen Sydney Morning Herald som kåret Australias beste restauranter. De lanserte boken Good Food Guide 2013, tydeligvis Australias variant av Michelinguiden. Gjestene var kokker, kjøkkensjefer, hovmestere, eiere, leverandører, journalister; alt det rasket som i restaurantverdenen kalles bransjefolk.
En dannet aften tar av
Nå har jeg virkelig ikke for vane å snike meg inn på fester, men her var det helt spesielle omstendigheter og flere momenter: For det første så det veldig morsomt ut. For det andre var det min egen bransje. Sydney Morning Herald har alltid vært min foretrukne avis når jeg er i Australia, og sist, men ikke minst, og kanskje aller viktigst: Det var gratis champagne.
Ulastelig antrukket, jeg hadde jo nettopp vært på cocktailparty på det britiske konsulatet, nikket jeg til gorillaen som sto i døren, og ruslet med en selvfølgelig uanstrengthet henimot bardisken og oppnådde uten problemer et glass champagne av det helt akseptable merket Roederer. Fornøyd med resultatet ruslet jeg rundt og tittet på folk, det var vel tre-fire hundre personer til stede. Stor bar. Blitzregn, avansert lyssetting og generelt høyt lydnivå. Folket var på stigende rus. I en bakgård var det et improvisert konditori, med disk laget av store sjokoladeblokker av luksusmerket Valrhona. Tre konditorer lekte seg med blåselamper og annet festlig utstyr, og lagde forseggjorte lekkerheter som ble delt ut. Jeg var stappmett etter middagen og orket ikke mer mat. Champagne, derimot!
 |
| Konditorer med leketøy. |
Hilste blant annet på kveldens store vinner, eieren av restaurant Quay, som var kåret til Australias beste restaurant. Jeg tenkte i mitt stille sinn at lunsjen jeg hadde spist nettopp på Quay første dagen på ingen som helst måte kunne forsvare en slik utmerkelse. Den bestod av et stykke red snapper, litt pommes frites, noen dråper saus og en halv asparges. Har man først sneket seg inn et sted og drikker gratis champagne er det dog ingen grunn til å være ubehagelig, men jeg klarte det likevel. Jeg gratulerte ham høflig, sa jeg hadde spist lunch der to dager tidligere, nevnte ikke maten med et ord, roste i stedet beliggenheten og den fantastiske utsikten mot operaen, noe han helt korrekt oppfattet som en fornærmelse, for han ble stram i maska og snakket ikke mer med meg etter det.
 |
| Et av mange smug innimellom Sydneys skyskrapere. Det er her man finner de gode barene. Samt ganske mange opphengte fuglebur. |
Det ble oppbruddsstemning, på vei ut fikk jeg en såkalt goodie-bag, som ved senere inspeksjon viste seg å bestå av en flaske australsk prosecco, en kilo kaffebønner, et vinglass av merket Plumm, så vidt jeg kan bedømme et fancy merke, og en stor notisbok i kenguruskinn. Ble så med mine nye venner på Palmer & Co, en bar som lå ned i et mørkt smug, ned en lang trapp og inn i en romslig kjeller. Baren var blitt anbefalt av serveringspersonalet på Flying Fish, jeg hadde lett etter den kvelden i forveien, uten å ha funnet den.
Skal man ha gode utelivsanbefalinger skal man ikke gå etter guidebøker, spør heller serveringspersonale på restauranter, gjerne etter å ha gitt litt bra med tips. De vet. I Sydney gjemmer de innfødte de bra stedene i bakgårder og i tilsynelatende øde smug, for å skjule dem for turistene. Det klarer de.
Moro lesning dette Arnt !
SvarSlettSnorre