Kelneren på restauranten i den vesle landsbyen Monforte d’Alba sukker oppgitt og stopper opp i sin presentasjon av aftenens middagsmeny. Klokkeren i kirken tvers over gaten har gått fullstendig amok. Oppildnet av hvor mye lyd han faktisk klarer å få ut av det gamle klokkespillet stopper han ikke, og begir seg ut i en høyst personlig tolkning av en eller annen melodi av en sannsynligvis for lengst henfaren lokal komponist. Selv om kelneren står rett ved bordet, er det uråd å høre hva fyren sier, så vi må bare vente.
 |
| Det er kanskje upassende å kalle klokkespill for infernalsk spetakkel, men fenomenet forsterkes idet lyden kastes fram og tilbake i de trange gatene, det gjør fysisk vondt i ørene. |
